Siste festivaldag: Jakten på den perfekte puteplassen

Kl. 22.55: Det er ikke så mye å si, men det er likevel så mye. Susanne Sundfør var magisk. Jeg er glad og litt skjelven og så takknemlig for at jeg fikk se dette, ikke bare lytte fra verandaen. 

Kl. 22.40: Det er musestille. Hun spiller "The Brothel". Dette ordner seg. 

Kl. 22.30: Jeg tror folk liker dette. Jeg liker dette, og selv om ikke det er allsang og vill dansing foran scenen, tror jeg dette funker. Jeg håper så inderlig det funker, for hun er så talentfull og brukte så mye tid på prøvene tidligere idag fordi hun prøver så mye hardere enn så mange andre slasker i denne bransjen. 

Kl. 22.05: Hmm, Susanne. Nå er du i ferd med å gå i samme fella som Beck gikk i igår. Du hadde oss i din hule hånd med "Fade away" der vi klappet slik du ba oss om. Men hvorfor setter du deg ved pianoet og spiller noe kjedelig rett etterpå? Vi ville klappe mer, vi. 

Kl. 21.55: Jeg er tilbøyelig til å mene at alt Susanne Sundfør gjør, også det jeg ikke forstår, er genialt. Men når introen på en sang er kliss lik Modern Talkings "Brother Louie", vrir jeg litt på meg. 

Kl. 21.50: Nå er det så bra stemning og så forsonlig og fint at trappevaktene har begynt å blåse såpebobler. 

Kl. 21.45: Dette sitter så bra, og Susanne behersker så bra formatet og utendørsscenen og alt som er vanskelig som de gode får til å virke så lett. Og det er en time og et kvarter igjen!

Kl. 21.30: Ny kör vi, Susanne! Sundfør, altså. Andre som heter Susanne kan ta det med ro. 

Kl. 21.25: Linnéa Myhre sitter fem meter fra meg! Hun har med seg kjæresten sin som er fra Bergen og driver med musikk eller noe. 

Kl. 21.00: Jeg er trygt tilbake på PUTEN min som er blitt kyndig voktet av en liten og takknemlig jentegjeng som ville se Emilie Nicolas mens jeg så på heavyrock og jente-/guttepoppunk. 

Kl. 20.35: Jenteband? Sa jeg det? Plutselig viste det seg at keyboardisten med det flotte håret og det stilige miniskjørtet også har helskjegg og en flott baryton med litt rust i. Men de vakre leggene kan ingen ta fra ham. 

Kl. 20.25: Noe av det jeg liker med poppunkjenteband, er at de har så fine kjoler. The Julie Ruin har har satt sammen ensembler av førsteklasses skreddersøm som Jackie O. et sted nikker anerkjennende til. 

Kl. 20.20: Jentepoppunk i Sirkus! The Julie Ruin, heter de. Håper de ikke sier slemme ting til oss. 

Kl. 20.10: Nå sier han, vokalisten i Torche, at han elsker oss alle! Hva er dette for passiv-aggressivt bullshit? Du trenger hjelp, hva du nå heter. Og den barten din er ikke grei. 

Kl. 19.55: Ok, jeg prøver meg på følgende påstand: Har utøverne t-skjorter, er det heavyrock eller heavy metal. Har de kaftan eller kjortel, er det death eller black metal. Har de blå dongeribukse, er det country. 

Kl. 19.50: Fagfolk sier dette er heavy rock med innslag av metal. Jeg holder på å prøve å finne ut av hvordan denne rockemetallstigen ser ut, men de lager stadig nye kategorier. Dette er nok primært en utfordring for utøverne og PR-folkene, men det er neimen ikke lett for oss satanismenoviser heller. 

Så langt tror jeg at Torche er for lite Death og for mye rock. 

Kl. 19.45: Vokalisten i Torche kaller meg og de andre i publikum "motherfucker". Det er uhøflig og ufortjent. Jeg er rådvill og såret. 

Kl. 19.25: Alternativet til Torche er Emilie Nicolas, men henne kan jeg høre på P4. 

Kl. 19.10: Jeg må ha litt satanisme nå. Det nærmeste jeg kommer er amerikanske Torche borte i andre siden av parken. Jeg satser på at puter (jeg har to!) og sjal får ligge i fred uten å bli nedspydd av hun ene av de damene ved siden av som liker å ha venner. Hun liker åpenbart mye øl også. 

Kl. 18.25: Jeg prøver å forbigå bandet som er på scenen i all stillhet, men det er vanskelig for de bråker så fælt. Mann spiller på pauker og nøkkelknipper, annen mann i kjortel spiller gitar og dame roper og roper. I bakgrunnen er det en blåserrekke som blåser og blåser. 

Nå skal hun ha oss til å synge, og strofen er "The pie is on fire". Jeg skjønner ikke dette. 

Kl. 18.20; Det er mange stands på Øya som gjør sitt beste for å markedsføre ideer, produkter og tjenester. Blant dem er noe som heter Tretorn, og de har noe man trenger på de aller fleste festivaler, så det er ikke rart de har brukt hundretusen kroner på en stand der man kan låne produktet under festivalen. 

Det er 26 grader og sol, og Tretorn vil ha oss til å låne gummistøvler. Lykke til i konkursretten, gutter!

Kl. 17.55: Før jeg dro for å finne felepunk og mat, lyttet jeg uinteressert til et venninnepar i 30-årene ved siden av meg som snakket mye og lenge om hvor bra det er å ha venner man kan snakke med. Da jeg  kom tilbake etter en halvtime, hadde de forflyttet seg til nytt tema: Hvor få venner de hadde for 20 år siden som de kunne snakke med.

Kl. 17.45: Jeg har fått mat uten kål! Nederst i et hjørne har et lite gårdsutsalg stukket seg bort, så unnselig og anonymt er det at kållobbyen har marsjert forbi uten å kunne påtvinge dem kålinnkjøp under trusselen om at de ellers vil våkne med et avskåret kålhode i senga. 

Dette er en kubab! Nam. 

Kl. 17.15: Hasse Hope kan spille fele! Fiolinpunk, altså. Jeg liker. 

Kl. 17.10: Jeg kan nesten ikke tro det: På scenen har Benjamin Booker, for anledningen i ført bankfunksjonærskjorte og gul trailercap, med seg én trommis og Hasse Hope på gitar. Det er det, og likevel høres de ut som de har en kjempebesetning ethvert heavyband kunne misunt dem. Dette var et artig møte. 

Kl. 17.00: Jeg hører kjempekul sørstatsrockepunk fra Vindfruen. Benjamin Booker er der og jeg må dit. 

Kl. 16.40: En annen plasseringsteknisk tabbe skjer når folk kommer pesende oppover i parken og oppdager de provisoriske trappene som er satt opp for at folk skal kjapt komme seg opp og ned i stedet for å klatre opp og rulle ned gressamfiet. Overraskende mange lyser opp i glede og tenker tydeligvis: "Skulle du ha sett, da! En hel trapp med masse plass som ingen har oppdaget ennå. Her setter vi oss"

Så kommer det et menneske i refleksvest bort, og én ting vet jeg: Folk i refleksvest har sjelden gode nyheter. De er bærere av dårlige nyheter, eller vil korrigere atferd. Så trappesitterne blir vennlig bortvist og forlater området med bøyd hode og rosa øretupper etter å ha blitt forklart noe om brann og funksjonshemmede og andre rømningsfaglige uttrykk. 

Jeg fniser av det også. 

Kl. 16.25: Amfiet er bratt, og når det nå fylles opp på trappetrinnene, prøver folk seg på skråningene. Det krever usedvanlig sterke lår, og turnoveren på plassene er høy. Når noen ikke lenger klarer å sperre i mot med beina og glir ned, fniser jeg bittelittegrann. 

Kl. 16.15: Kommer du fra Bergen og lager band, havner du raskt på en P3-spilleliste og så blir du castet til Øya. Bendik spiller ganske tung melodiøs rock og fortjener nok tillitserklæringen det er å få en plass i Amfiet, selv om publikum ikke tar helt av. Bortsett fra en fyr som sitter ved siden av meg og plutselig bryter ut i luftkontrabass. 

Kl. 16.05: Nå kommer Bendik på scenen. Bendik har tatt navn etter Norges andre planleggingsminister som også er opphavsmann til skjeggmoten vi finner på Øya og blant menn i kreative yrker. 

Kl. 16.00: Starstruck! Han ene banjoduden til Torgeir Waldemar sitter i loungen! Jeg gikk forbi og lot som ingenting, for så cool er jeg. 

Kl. 15.15: Natalie Prass er ferdig, og jeg har inntatt angrepsposisjon som dels hauk, dels gjedde, klar for å sprette frem idet folk går. Men det gjør de ikke. Dette er fortærende. Jeg sitter på annenrangs tilskuerplass som en annen middeklasseborger. Og venter. 

Kl. 15.00: Jeg har minst én fan. Dette er Odd som leser bloggen min og ba om å få en selfie. Odd liker barn, kapitalisme og informerte lederartikler. Han vil hilse til alle valgkampmedarbeidere som står på stand idag og forsikre dem om at de er valgkampens viktigste aktører og oljen i ethvert partis maskineri. 

Kl. 14.50: Kate Bush har kjøpt seg kortarmet, rutete flanellskjorte og opptrer i Amfiet under dekknavnet "Natalie Prass". Hun er rar og fin og synger pop som alle liker og samtidig har cred. Det er sånne som blir castet til Øya, og det skal vi være takknemlig for. 

Kl. 14.40: Etter tre festivaldager er det fint med en rolig morgen der man kan våkne forsiktig til Susanne Sundførs lydprøver. Hun spilte vakkert gjennom 8-10 sanger, og så var det på tide å stå opp, sette radioen på full guffe og lukke vinduer og verandadør.

DeLillos sto nemlig på programmet som første nummer ut i Amfiet, og når leiligheten min er nærmeste nabo, må man jobbe litt for å holde pipehviningen deres ute. Etter en time kom heldigvis popkontrollen og fikk avlillofisert området slik at jeg endelig kunne våge meg ut av døra og inn i festivalområdet. Så her er jeg igjen, på øverste gresstrinn i mammuttrappen og her blir jeg en god del av dagen.

På grunn av lillofobien min, kom jeg uheldigvis for sent for min foretrukne plass ytterst på kanten, så jeg legger meg som en gjedde i sivet rett bak og er klar for å bykse frem hvis noen forlater plassen sin.