Levende live

Kl. 23.55: Da var det kveld. Robyn var jevnt  over bra, rørende da det viste seg at vi kunne «Dancing on my own», men utover det,kokte det ikke foran scenen. Men glad er jeg! Det kan nok være at dette er siste Øya-post fordi det skal regne sjukt mye i morgen, men det klarer dere nok å leve med.  Nattinatt og husk å pusse tennene! Kl. 22.15: Å stå i dokø på Øya innebærer at du får en dunst utedo til musikken som foregår på nærmeste scene. Kan ikke sammenliknes med andre situasjoner i livet.  Det var bare det.  Kl. 21.50: Det tok to minutter, og så sto hele Amfiet, også langt oppi lia der det vanligvis er god sikt på sittenivå. Det har jeg aldri opplevd før på Øya. Hun begynte med en sang jeg ikke har hørt før, men nå kommer hits på løpende bånd.  Jeg må stå. Det trekker ned, men er ikke Robyns skyld.  Kl. 21.30: Det lukter weed her.  Men bare et kjapt moteinnspill til de som gjør klar garderoben før de skal inn og bruke dagspasset sitt i morgen: Hippiegreia er ute. Blomster i håret og f

Kl. 22.40: Nei, dette var litt kjedelig. Artig lysshow og fin musikk, men jeg er kald og synes at det er litt dumt å ikke se de som spiller.  Tar kvelden, jeg. Natta, fininger! Kl. 22.25: Bare såvidt innom for å minne om at Roger Federer fyller 38 år i dag. Gratulerer! Kl. 22.10: Nå spiller de den sangen jeg kan. Den heter noe med at we always go backwards. Fin, men kort sang. Vokalistpersonen vi fortsatt bare ser omrisset av trives best med å stå med ryggen til publikum. Sikkert fordi han selv har programmert de halvpsykedeliske bakgrunnsbildene og er svært tilfreds med jobben han har gjort.  Kl. 22.00: Lasershow! Sildemåkene kommer ikke tilbake med det første.  Kl. 21.55: La bella halv-luna over Tøyen.  Kl. 21.45: Ingen har ennå sett bandet. De er tyllet inn i røyk, og storskjermene er innstilt på varmesøkende kameraer. Men inni der et sted er de og spiller behagelig poprock.  Mulig de har en greie på å bare høres, ikke sees.  Kl. 21.40: Underlig at et australsk band har tatt navn et

Kl. 23.00: Og vi avslutter med en kjapp, tøff og upbeat versjon av «Boys don’t cry». Jeg er fornøyd og må hjem for å skylle mikrokluten i Zalo. Seees i morgen! Kl. 22.35: Lullaby! Kl. 22.30: Nå er The Cure innom en transportetappe som er litt kjedelig. Robert Smith likner på storebroren til Wolfgang Plagge, men med bedre stemme.  Kl 22.15: Enten har Robert Smith kastet parykken mens jeg var på do, eller så har han en veldig dårlig hårspray. Vanskelig å si.  Kl. 21.25: Kjapt innom for å rapportere om fantastisk lydmiks og at stemmen til Robert Smith holder seg så mye bedre enn f.eks. stemmen til vokalister i norske 80-tallsband som fikk internasjonale hits i gamle dar. Det hjelper nok at sangene er lagt i lave toneleier, men likevel.  Sånn ser det ut. Jeg liker oransje.  Kl. 20.45: Nå begynner det! Øyas høydepunkt for meg er The Cure, så nå blir jeg borte en stund.  Kl. 20.35: Det er vått, jeg er kald på fingrene og det er lang dokø. 25 minutter til The Cure går på scenen.  Kl. 20.20: P