Øyadag 2: Alt begynner med kål

Kl. 22.40:

Nei, dette var litt kjedelig. Artig lysshow og fin musikk, men jeg er kald og synes at det er litt dumt å ikke se de som spiller. 

Tar kvelden, jeg. Natta, fininger!

Kl. 22.25:

Bare såvidt innom for å minne om at Roger Federer fyller 38 år i dag. Gratulerer!

Kl. 22.10:

Nå spiller de den sangen jeg kan. Den heter noe med at we always go backwards. Fin, men kort sang. Vokalistpersonen vi fortsatt bare ser omrisset av trives best med å stå med ryggen til publikum. Sikkert fordi han selv har programmert de halvpsykedeliske bakgrunnsbildene og er svært tilfreds med jobben han har gjort. 

Kl. 22.00:

Lasershow!

Sildemåkene kommer ikke tilbake med det første. 

Kl. 21.55:

La bella halv-luna over Tøyen. 

Kl. 21.45:

Ingen har ennå sett bandet. De er tyllet inn i røyk, og storskjermene er innstilt på varmesøkende kameraer. Men inni der et sted er de og spiller behagelig poprock. 

Mulig de har en greie på å bare høres, ikke sees. 

Kl. 21.40:

Underlig at et australsk band har tatt navn etter et mellomstort, afrikansk savannedyr. De har da mange endemiske arter i hjemlandet. 

Tame Koalas, Tame Wallabees, Tame Tasmanian Devils. Mulighetene er mange. 

Men for all del, impalaer er søte antiloper. 

Kl. 21.35:

Det kan være at de har med i showet at det skal fyres av noen røykbomber fra lydteknikerne, for bandet er i gang. Lyden er litt svak, men sånn går det når man prioriterer visuelle fremfor audielle effekter. 

Kl. 21.30:

Nå begynner Tame Impala. 

.... og det brenner i lydteltet. Spennende tider. 

Kl. 21.15:

Ivo Lima spiller lettvint gladpop i Biblioteket. Frem til i år gikk han under navnet SIGURD. Kanskje han gikk lei av versaler, kanskje han tapte et teit veddemål på fest eller han trodde at popstjerner ikke kan ha et godt, norsk navn. Sigrid har vel grundig avkreftet det siste alternativet, så da holder jeg en knapp på at det var veddemål i fylla. 

Kl. 21.00:

Hobbyornitolig (50) fra Nordstrand har gjort meg oppmerksom på at det ikke var svartbaker, men sildemåker som hadde party. Beklager feilinformasjonen. Det vil sikkert gjenta seg. 

Kl. 20.55:

Det var tidenes korteste metalkonsert. Da er det bare å vente i 35 minutter til på de tamme antiloper. Erikah Badus musikk blander seg fint med klubbmusikk fra Sirkus. Resultatet er litt rart. 

Kl. 20.20:

Der kom metal-fixet jeg trengte. Det er altfor lite tung, tung rock på Øya, og Golden Core er en norsk-islandsk metalduo som er det eneste black metal-bandet jeg klarer å finne i programmet er henvist til miniscenen Biblioteket. 

Det er synd, for det jeg liker best med Øya er at man blir eksponert for musikk man vanligvis ikke har på spillelistene sine. 

Metal fortjener store flater, helst i Sirkus som er egnet for pyro, lysshow og bleke ansikter. Det håper jeg ordner seg til neste år. 

Kl. 20.10:

Svartbak-party i Amfiet. Alle måkene er invitert. 

Kl. 20.05:

Hvis noen på Øya vil ha plass nå, er dette tidspunktet å komme. Jeg eier et helt bord! Bordronning Skjånes, det er meg. Jeg har valgt å kalle opp bordet etter meg selv, og om du vil sitte ved Karen-bordet og se Tame Impala, anbefaler jeg å komme nå før de stenger inngangene. 

Bordet har kveldssol, Plazagløtt og fremstår som nokså rent. 

Kl. 19.55:

Tut-tut, sier Erikah Badu-toget som går fra Amfiet til Vindfruen, men i stedet for å gå på, løper jeg motbakkeløp som om jeg het Johaug og klarer å finne en sitteplass i Pepsi-loungen. Gamle damer blir nemlig trøtt og sliten av å danse til Sigrid. 

Kl. 19.35:

Lyden styres av Jan Thomas, forteller Sigrid. Den så jeg neimen ikke komme. 

Kl. 19.15:

Allsang i Amfuet til hver eneste sang. Sigrid er dritkul, proff og naturlig. Ikke trenger hun lettkledte bakgrunnsdansere eller et kompani av korister heller. Hun bærer alt selv, og det er så gøy!

Kl. 18.45:

Samtale ved siden av:

«- Jeg så forsvarsministeren i sted! Seriøst! Men jeg husker ikke navnet!»

«- Åååååja, hva er det nå forsvarsministeren heter.... Kort hår, lissom.»

På dette tidspunktet er jeg frister til å bryte inn og hjelpe til. Men det gjør jeg ikke, siden dette kan utgjøre et fint feltarbeid til en kjennskapsanalyse. Så jeg lar de fortsette. 

«- Ja! Kort hår, og søt!»

« Å, nå husker jeg. Ine heter hun, forsvarsministeren. Og i fjor var Erna her! Det var rart.»

Og så begynner Sigrid. 

Kl. 18.25:

Nå tykner det til i Amfiet. Sigrid skal på om 25 minutter, og en kjempeskokk mennesker har rigget seg til på ståplassområdet. 

Jeg er en som sitter, og jeg tror jeg har en OK plass midt i bakken, men det kan endre seg hvis sitterne foran meg begynner med ståing. Men da kan jeg jo bare flytte meg, løsningsorientert som jeg alltid er. 

Kl. 18.10:

Jeg har fått innspill fra en sentral Høyre-topp om at balgrunnsbildet til «I Was A King» tidligere i dag, må være tatt litt nord for Egersund. 

Nå har det jo vist seg at ikke alle i Høyre er fjellstø på norsk geografi, så det kan være at Egersund er riktig, men det kan også være Mjøsa, Gibraltar eller Geilo. Jeg tar fortsatt mot innspill på hvor dette er fra:

Kl. 17.45:

Nå fyker jeg rundt som en rustoransje virvelvind, og nå er det middag. Det ble en piccata som Sentralens matbod på gjesteområdet like godt kunne kalt fennikel. Den var panert med parmesan og var påfallende fri for kål. Det fører nok til sanksjoner fra festivalmyndighetene. 

Piccata med gaffel som sikkert er laget av løvetann og dvergbjørksevje. 

Kl. 17.10:

På Fortum spiller australske Pond. Sjangerovergripende rock, tror jeg vi kaller dette. Pond er glad for oppmøtet, og jeg liker band som setter pris på at jeg er her. 

Kl. 16.55:

Nå har jeg rundet Øya på en time, alle scener er besøkt og befart. Nå sitter jeg i lia over scenen som før het Hagen, men nå er døpt Fortum fordi de har forlangt det i sponseavtalen. 

Hvis Fortum vil sponse meg, forandrer jeg umiddelbart bloggnavn til Fortum Live. Jeg eier ikke ryggrad og elsker penger. 

Det jeg derimot ikke elsker, er at det ser ut som Fortum har fått en gjestetribune med perfekt utsikt til scenen. Det er i så fall første gang det skjer på Øya, og jeg liker det ikke. Greit med gjesteområde, men det går ikke utover publikumsopplevelsen foran noen av scenen. 

Kl. 16.25:

Så er det bare for beina å rulle ned bakken til Sirkus, Øyas eneste overbygde scene. 

Det er andre gang jeg er på konsert med Farao, men første gang jeg ser henne laiv. Forvirret? Ikke etter dette

I 2014 liveblogget jeg fra Øya, men fra balkongen min som er 10 meter fra festivalområdet. Jeg hørte alt, men så ingenting. 

Jeg tror jeg syntes Farao var helt OK da, nå synes jeg det er enda bedre. 

Kl. 16.15:

Kjapp tur innom gjesteområdet for å glo, men det var det bare mediebyrå- og plateselskapmennesker. Så jeg må videre. På Vindfruen rapper Earl Sweatshirt i vei, og det handler om undertrykkelse, tyranni og andre vonde ting som skaper masse godstemning og jubel i publikum. 

Kl. 15.40:

I Was A King har funnet et postkort som de bruker som bakgrunnsvegg, og det irriterer meg at jeg ikke klarer å identifisere hvor motivet er fra. 

Vestland? Sørland? Utland?

Innspill tas i mot med takk i kommentarfeltet eller i ditt foretrukne kommunikasjonsmedium. 

Kl. 15.30:

Kanskje på tide med noen oversiktsbilder fra her jeg sitter nå?

Utsikt til Amfiet, Lahlum og resten av I Was A King. 

Utsikt over Biblioteket (den sorte kassa) i midten, og med bak der ligger scenen som heter Klubben. Til venstre i bakgrunnen er gjesteområdet der man trenger et eget armbånd for å komme inn. 

Jeg har snille venner som har klart å tuske seg til gjestearmbånd, så snart skal jeg dit for å konstatere at heller ikke i år er det noe særlig med kjendiser der. 

Bare høre litt mer softrock først. 

Kl. 15.15:

Første konsert i Amfiet er norske «I Was A King». Flott softrock med flinke musikere er perfekt dagslysmusikk. Bandet har med seg Hans Olav Lahlum på gitar. Eventuelt hans bror. Jeg sitter noen titalls meter unna, så jeg kan ikke være kategorisk. 

Kl. 15.05:

Det var fint å starte dagen med kroppsvæsketeori. Denne sekvensen fortalte meg også at det er fullt mulig å holde flere hundre mennesker i ånde uten at tilhørerne begynner å snakke med hverandre. 

For øvrig mener jeg det ikke er et stort problem med folk som snakker på konserter. Du skjønner raskt at hvis du bare vil høre på artisten, må du langt frem. Vil du småprate, trekker du bakover. 

Hvis det var mye prat under James Blake-konserten i går, var det fordi han var dritkjedelig. 

Kl. 14.40:

«Utflod er kroppens egen såpe», sier biologen. 

Så skal vi over på snørr. 

Kl. 14.35:

Jeg har fått spørsmål fra en interessert leser om råd til fottøyvalg. Regnet i går var jo til tider ganske ivrig, men jeg kan berolige alle med at her er det tørt og fint. 

Alle grantrær i Nordmarka har nemlig bidratt i en barkdugnad. Barken er spredt på steder der det potensielt kunne blitt gjørmehull, så derfor kan du velge akkurat hva du vil av sko. 

Men ikke heels. Det er teit på festival. 

Jeg har Adidas-sneakers i svart skinn, modell Gazelle. Impregnert, for sikkerhets skyld. Meteorologer er ustabile og upålitelige. 

Kl. 14.25:

Har du tenkt over hvilken kroppsvæske du er mest imponert over? Biolog Åsmund H. Eikenes mener at hjernevæske er det aller kuleste. 

Når man sover, blir hjernecellene mye mindre fordi vannet støtes ut. Sovende folk er altså mye dummere enn folk som er våkne. 

Kl. 14.15:

En menneskemengde har samlet seg ved miniscenen Biblioteket, så jeg dit. 

Her viser det seg at en kollega i livebransjen, Kristopher Schau har en podcastsending om kroppsvæsker. Med seg har han en biolog, og publikum sitter fjetret på gresset og lærer om spytt og urin. 

Så langt har jeg lært at tiss ikke bør være brunt eller svart. Rødt er også uheldig. 

«Hvor mye spytt produserer vi i løpet av dagen?», spør Schau interessert. 

«Om lag en liter», svarer biologen, og legger til at smittemessig er det verre å bli spyttet på enn tisset på. 

Kl. 14.00:

Det er nok når tittel på nye innlegg skal fylles ut at en liveblogger virkelig føler hun lever. Pulsen stiger og det sitrer i nakkemusklene. 

Jeg vet jo ikke hva som skal skje, hvordan det skjer og hva jeg kommer til å mene om alt sammen. Derfor back to basic: Kål. 

Min største overraskelse da jeg var på Øya for første gang, var hvor inkorporert kål er i hele festivalmaskineriet. Alle steder skal og må tilberede og servere kål. Det er nedfelt i strenge kontrakter, og det går rykter om at matboder som har forsøkt å snike seg unna, har fått en oppstrammer. 

Du få kål i alle varianter, kokt, stekt, fermentert og fremmedgjort i kombinasjon med andre grønnsaker. 

Jeg begynte dagen med kål. Noe annet hadde vært helt sjukt. 

Svinedunplings med ingefærpuré og kål fra Golden Chimp. Godt.