Øyadag 3: Robyn og sånn

Kl. 23.55:

Da var det kveld. Robyn var jevnt  over bra, rørende da det viste seg at vi kunne «Dancing on my own», men utover det,kokte det ikke foran scenen. Men glad er jeg!

Det kan nok være at dette er siste Øya-post fordi det skal regne sjukt mye i morgen, men det klarer dere nok å leve med. 

Nattinatt og husk å pusse tennene!

Kl. 22.15:

Å stå i dokø på Øya innebærer at du får en dunst utedo til musikken som foregår på nærmeste scene. Kan ikke sammenliknes med andre situasjoner i livet. 

Det var bare det. 

Kl. 21.50:

Det tok to minutter, og så sto hele Amfiet, også langt oppi lia der det vanligvis er god sikt på sittenivå. Det har jeg aldri opplevd før på Øya. Hun begynte med en sang jeg ikke har hørt før, men nå kommer hits på løpende bånd. 

Jeg må stå. Det trekker ned, men er ikke Robyns skyld. 

Kl. 21.30:

Det lukter weed her. 

Men bare et kjapt moteinnspill til de som gjør klar garderoben før de skal inn og bruke dagspasset sitt i morgen:

Hippiegreia er ute. Blomster i håret og flagrende blomstergevanter er ute. Kate Moss anno Glastonbery ville følt selv fremmed her. Nå er det Sigrid-look som er greia: Jeans og t-skjorte. Og i morgen trenger du støvler. Og regnjakke. Og sykt godt humør. 

Kl. 21.15::

Tilbake i Amfiet, og etter en kort slåsskamp mot noen sørlendinger som hadde dyttet på tingene mine, har jeg fått min hevdvunne plass til pute og meg selv. 

Klart for Robyn, sånn ganske snart. 

Kl. 2015:

Razika spillet på Vindfruen. Erna liker Razika. Razika liker ikke at Erna liker dem. 

Må fint å kunne være så selektiv når man synger så surt. 

Kl. 19.50:

Chem trails over Øya!

CIA vet at vi er her. Jeg vet også at jeg er her. Konspirativt. 

Kl. 19.30:

Planen var å se Christine & the Queens nå, men jeg er fanget av en campingstol med ryggstøtte og en drink med tyttebær og ingefær. 

Beklager det. 

Kl. 19.10:

Ser du noen med sølvfarget armbånd på Øya, er de artister. Anne Lise Frøkedal fra I Was A King gikk nettopp forbi. Jeg var på nippet til å spørre om bakgrunnsbildet fra et sted rundt Egersund er fra et sted rundt Egersund. Men jeg er ikke en sånn som går rundt og spør om Egersund. 

Kl. 19.05:

Siden jeg har ølkåpe fra DNB og de dermed tror jeg er kunde der, har jeg rett til en campingstol på deres stand. Ryggstøtte skal ikke undervurderes. 

Kl. 18.25:

Øya skaper evige vennskap. Du møter noen første kveld på konsert, oppdager at dere har felles musikksmak og kan snakke sammen om alt fra klokkemerker til ferier i Karibien. 

Så møtes dere i bakfylla neste dag og tonen er fortsatt der. Alt er kos, og så kommer en av dere tilbake fra det dere trodde var et langt toalettbesøk. 

Han har kjøpt like skjorter til dere alle! Og hatter! Og i en tilstand av lett hverdagspromille og velvilje, er dere med på kjøret. 

Men alle dere vet at i morgen er dette over. Skjorta blir hengt langt inne i skapet og hatten forært til eldstedatter fra første ekteskap. Deretter er dere bare på nikk. 

Men det liknet på et vennskap. En gang. 

Kl. 18.10:

På gjesteområdet er det tak og persille. Tak hjelper mot regn, og persille er generelt sunt og godt. 

Kl. 17.55:

Shit. Regn. 

Kl. 17.25:

I mitt hode har Erlend Ropstad bodd i samme kommodeskuff som Daniel Kvammen, Sondre Justad, Christian Christensen, Svein etellerannet Bjello og andre bygdemenn som bor i et trekkfullt hus ved en fjord og synger om at de er forlatt av dama. 

Men så viser det seg at til tross for et sjaskete skjegg og bowlerhatt, er Ropstad en rocker!

Hater når fordommer må justeres. Håper det er midlertidig. 

Kl. 17.00:

Dette er en bytte- og delingsøkonomibasert. Om noen trenger en ubrukt, komposterbar skje,

... eller en batteriboost fra powerbanken min,

... kan det gjøres mot en Ringnes Lite. 

Kl. 16.50:

Dere kan slurpe i dere vannmelon, gelato og smoothies så mye dere bare vil, men ingenting er bedre i varmen enn indisk mat. Butter chicken fra «Der pepper’n gror» er fantastisk. Terningkast 5. Det som trekker ned, er at kyllingbitene er litt for store. Jeg mener prinsipielt at festivalmat skal kunne inntas stående med gaffel eller skje. 

Til denne retten passer det best med en iskald øl. 

Kl. 16.20:

Når ble det greit å gå baris på Øya? Hvor ble det besluttet? 

Kl. 16.10:

Det er jo altså sånn i år at hvert glass er verdt 20 kroner som blir kuttet av prisen neste gang når du kjøper øl eller brus. Øya kaller det pant, men faktum er at tjuelappen får du ikke tilbake når festivalen er over. Da er det ikke pant, men mer som den gode gamle Statoilkoppen bare at du fortsatt må betale for innholdet. 

Uansett: Der man i fjor var mer enn villig til å gi fra seg tomglass til en unge eller en Natur og Ungdom-aktivist, passer man på glassene sine i år. I hvertfall så lenge man er nokså edru og synes øl til 93 kroner er billigere enn 113 kroner. Om kvelden gir nok flere litt blaffen. 

Derfor har det ungdommelige Øyapublikummet funnet ut at det er gøy å leke med glass. 

Her ser dere en som kaster glass ned til en annen på nivået nedenfor, og han forsøker å fange glasset i sitt. Det går sånn helt passe, men moro har de det. 

Kl. 15.45:

Fortsatt sol, afrobeat og godstemning. 

Jeg må bare, nok et år, sende en shoutout til alle Øyafrivillige. De er så usannsynlig hyggelige, enten de jobber i bar eller med vakthold og sikkerhet. De hilser, ønsker meg god festival hvor enn jeg går og så blide! Jeg får nesten lyst til å gi dem en klem, og det skjer neimen ikke ofte. 

Kl. 15.15:

Afrobeat i Amfiet. Kokoroko har en besetning på cirka ni, blant annet trompet, hammondorgel, congas og saksofon. 

Flott sommerlyd og sånn musikk jeg aldri ville oppsøkt om jeg ikke var på Øya. Men nå koser jeg meg fælt. 

Kl. 15.00:

Det har vært en klimalåtkonkurranse, og sangen fremføres nå av noen jeg dessverre ikke får med meg navnet på. 

Teksten går sånn:

«Vi må gjøre en endring nå

Det må vi forstå

For jorden vår

For alle små.»

Kl. 14.50:

I Biblioteket foregår det en samtale om at det er viktig å skrive låter om klima. Klimalåter kan nemlig gjøre en forskjell, hevdes det. 

Jeg sitter på gresset i Amfiet og hører litt om klimamusikk og litt på The Needs som er litt hardere enn jeg håpet på, men høyt nok til å overdøve mye av klimalåt-greiene.

Dagens sneakers er blå. 

Kl. 14.30:

Nei, skal vi skrive litt om Øya-mote, da?

I fjor var det ansiktsmaling, men i år ser det heldigvis ut til å være forbeholdt de minste barna som løper rundt som små spidermen. 

Det nærmeste jeg kan se av en trend, er bærenett i bomull. Jeg har sett nett med kunstuttrykk, Bowie, fagforeninger, bokhandlere, «Psykologistudenter uten grenser» og mer til. 

Handlenett kan også konverteres til ryggsekk 

Selv har jeg altså et godt, slitesterkt nett fra WWF som gjør at jeg glir godt inn i det økologisk-organiske kraftsenteret på Øya. 

Bærenettet kom i posten etter at jeg fikk en hyggelig telefon fra en WWF-selger som lurte på om ikke jeg hadde lyst til å bli havfadder. 

Å bli spurt om å bli fadder, er ikke noe som skjer hver dag. Det er et ærefullt oppdrag som forplikter over flere år og som man ikke skal ta lett på. 

Jeg fikk avklart i samtalen at jeg dessverre ikke kunne velge hvilket hav jeg skulle følge opp i årene som kommer. Det var litt trist, jeg ville valgt Sargassohavet der alle ålene i Atlanterhavet har seg hvert år før de svømmer på ålevis tilbake dit de har slått seg ned. Åler er ekle, men fascinerende skapninger. 

Jeg fikk også avklart at faddergaven min ikke skulle brukes til aktivisme mot petroleumsnæringen, men på plastopprydning og sånn. Da var det ingen usikkerhet igjen, og jeg tegnet meg for bidrag på 200 spenn i måneden. Det ble WWF så glad for at de i løpet av en måned sendte meg to forsendelser av handlenett med trykk av en karett, en havskilpaddeart. 

Kl. 13.45:

Mens jeg strevde meg opp lia, hadde The Needs lydprøve. Jeg har ikke krysset dem av på favorittlista fordi bandmedlemmene er fra Kvelertak, Honningbarna og Oslo Ess, og det er sånn rett-frem-rock jeg som regel velger bort. 

Lydprøven var likevel riktig liflig og tonal, så med litt flaks kan jeg fortsette å pese her og samtidig høre konserten fra Vindfruen kl. 14.15. 

Kl. 13.40:

Gukko varnt. 

Det er vadsøsk for «Du verden, idag skinner sannelig solen». Sånn er det nå for alle som har ankommet Øya. 

I skrivende stund er det bare jeg og en haug oppgaveløse frivillige som ligger og peser i sofaområdet i loungen. Fin lounge som er gratis og åpen for alle som vil ha litt pause fra gresset en liten stund.

Team Pepsi hviler.