Levende live

Så var det over og tusenvis av euforiske publikummere kunne sveve ut i natten og inn på Oslos barer og klubber og de få uterestaurantene som har åpent etter klokka 23. Og jeg er tilbake på verandaen min der sola skinner og humlene suser, og oppsummerer min aller første festival siden 1988 slik: Beste konsertopplevelser 1. Susanne Sundfør. Storslagent og deilig. 2. Torgeir Waldemar. Mollstemt og upretensiøst. 3. Spectral Haze. Drittøft og massivt. Største nedtur De dritkjipe, slemme, fysisk utagerende (faktisk) vekterne som sto om kvelden og nektet folk som bor i Ringgata å gå dit raskeste vei opp langs Munchmuseet på offentlig vei. Dette var utenfor festivalområdet, og det blir komisk å stå og peke på verandaen min 15 meter unna til en vekter som forteller at jeg må gå en løkke på 400 meter for å komme dit, fordi han "må beskytte Oslo kommunes eiendom(!)". Men det har i sum vært fire magiske dager. Tøyenparken er perfekt for Øya, og Øya er perfekt fo

Kl. 22.55: Det er ikke så mye å si, men det er likevel så mye. Susanne Sundfør var magisk. Jeg er glad og litt skjelven og så takknemlig for at jeg fikk se dette, ikke bare lytte fra verandaen.  Kl. 22.40: Det er musestille. Hun spiller "The Brothel". Dette ordner seg.  Kl. 22.30: Jeg tror folk liker dette. Jeg liker dette, og selv om ikke det er allsang og vill dansing foran scenen, tror jeg dette funker. Jeg håper så inderlig det funker, for hun er så talentfull og brukte så mye tid på prøvene tidligere idag fordi hun prøver så mye hardere enn så mange andre slasker i denne bransjen.  Kl. 22.05: Hmm, Susanne. Nå er du i ferd med å gå i samme fella som Beck gikk i igår. Du hadde oss i din hule hånd med "Fade away" der vi klappet slik du ba oss om. Men hvorfor setter du deg ved pianoet og spiller noe kjedelig rett etterpå? Vi ville klappe mer, vi.  Kl. 21.55: Jeg er tilbøyelig til å mene at alt Susanne Sundfør gjør, også det jeg ikke forstår, er genialt. Men når  in

Kl. 23.00: Så hva er da dagens høydepunkt? Må bli uavgjort  På kildesorteringsstanden til Renovasjonsetaten møtte jeg Kokke-Trym og fortalte ham at de mest flatterende selfiene tar man ovenfra og ned. Han fulgte mine råd, og siden Kokke-Trym er en ordentlig Barne-TV-helt, var dette var stas.  Så var Taake bra, og slengkysset jeg omtalte tidligere i dag var bare med på å menneskeliggjøre dem. For husk, Satan finnes ikke bare på scenen, men overalt.  Lås døren, tenn en vaktlykt og så bables vi i morgen.  Kl. 22.55: Det er så kult å være her og alt er fint, men siden jeg ikke har festivalkompetanse og derfor ikke kan bli tatt alvorlig, tillater jeg meg å si at Beck ikke ble det høydepunktet jeg hadde håpet på.  Største publikumsjubel kom da han fortalte at tippoldefaren er norsk. Det var klokt, og om han deretter hadde kaster seg ut i en stagedive, ville kvelden vært reddet for ham og oss. Men så tok han frem et munnspill i stedet.  Kl. 22.43: Den eneste sjanger

[Posten oppdateres fortløpende, så heng i og følg med!] Er man festivalgjenger, er det ennå tidlig på morgenen. Konsertene begynner først kl. 14.15, men man kan jo ikke virre inn på området uten å ha lagt en plan.  Hvis man liker å vite hva man går til, er det ikke en god idé å lese Øyas offisielle omtale av artister og band. Hensikten med artiklene er god: De skal presentere sjanger, fortelle om artistens inspirasjonskilder og forbilder og ramse opp noen sanger og album man kanskje har hørt om. Øya velger å gjøre det annerledes. I de aller, aller, aller fleste tilfeller skjønner jeg ikkeno. Nix, nada, ikkeno. Se for eksempel omtalen av  Spectral Haze . Jeg tror dette er nokså tøff rock som både satandyrkere og Gry Jannicke Jarlum kan like, men jeg er sannelig ikke sikker. Dette må jeg bare finne ut av, så da begynner jeg dagen der klokken 15. Før den tid skal jeg ta med puten min og lage meg en basecamp et fint sted i Amfiet. Senere på dagen blir det på løpende bånd Team Me , B

[Bloggposten oppdateres fortløpende, så trykk F5 eller refresh som besatt!] Kl. 10.00: Helvete er her. Det står i avisen  så da må det være sant.  Jeg må gjøre unna litt møtetjafs og sånn på jobb, men så styrter jeg ut i sola og finner første og beste skinnegående transport østover og hjem til Tøyen og nærkontakt med smådjevler, svovelrøyk og satandyrkere. Sånn ser pakkelisten min ut: Pakkepakkepakkepakke Den er altfor kort. Jeg har en følelse av at jeg er i ferd med å gå på en lei planleggingssmell som så fort kan skje når man ikke har vært på festival på 27 år. Jeg aner heller ikke hva jeg skal ha på meg. Jeg tror jeg må stryke  bunaden. Det er det sikre valget som passer til alle anledninger. Kl.12.40: Væskebekymring Jeg drikker fryktelig mye vann hver dag. Prøv å se for deg hvor mye fryktelig mye vann er, og så dobler du det. Da har du meg. Jeg drikker vann til alt, også til vann. Det eneste jeg ikke drikker vann til, er øl. Jeg har allerede nevnt at Øya h

... eller er du bare glad for å se bilen min? Når man er festivaljomfru, er alt spennende og litt skummelt. Man må tenke gjennom så mangt, for eksempel prosessen det er å skaffe seg adgangsbevis i form av armbånd som skal være festet rundt poten under hele arrangementet, som om jeg var på Høyrelandsmøte og trengte bevis på at jeg var vennligsinnet og gammel nok til å dra nytte av drikkebongsystemet. Drikkebonger er det så vidt jeg vet ikke på Øya, men arrangørene kan nok minst like mye om håndtering av store masser som ansatte på Høyres Hus, så de har laget systemer for hvordan folk skal sluses og slippes inn. Langs Monrads gate som er hovedveien til inngangen om du kommer fra Tøyen, har logistikkmenneskene virkelig vært i sving, for der er det satt av plass til mye rart. Det er et eget område for de frivillige, og dette området er en innhenging som er forbløffende lik den Sirkus Merano setter opp for elefantene sine hvert år, og plassert på nøyaktig samme sted. Gressplen er fint