Festivaldag nr. 2: Hvor skal jeg gå og blir det mer kål?

[Posten oppdateres fortløpende, så heng i og følg med!]

Er man festivalgjenger, er det ennå tidlig på morgenen. Konsertene begynner først kl. 14.15, men man kan jo ikke virre inn på området uten å ha lagt en plan. 

Hvis man liker å vite hva man går til, er det ikke en god idé å lese Øyas offisielle omtale av artister og band. Hensikten med artiklene er god: De skal presentere sjanger, fortelle om artistens inspirasjonskilder og forbilder og ramse opp noen sanger og album man kanskje har hørt om. Øya velger å gjøre det annerledes. I de aller, aller, aller fleste tilfeller skjønner jeg ikkeno. Nix, nada, ikkeno.

Se for eksempel omtalen av Spectral Haze. Jeg tror dette er nokså tøff rock som både satandyrkere og Gry Jannicke Jarlum kan like, men jeg er sannelig ikke sikker. Dette må jeg bare finne ut av, så da begynner jeg dagen der klokken 15. Før den tid skal jeg ta med puten min og lage meg en basecamp et fint sted i Amfiet. Senere på dagen blir det på løpende bånd Team Me, Bad Religion, Ride og til slutt Florence & the Machine (som er i gang med lydprøver akkurat nå!!!). Også får jeg sikkert tid til noen andre ting også

Andre ambisjoner for dagen:

• Tjuvlytte på andre folks samtaler og dele dem med dere
• Spise mat uten kål

Kl  14.20: Jeg er inne og har fått inndratt den fine, fiolette drikkeflasken min enda den var full av ikkeno!

Til tross for denne sjokkartede opplevelsen er jeg nå på plass øverst i lia. Jeg skal gi en som heter Torgeir  Waldemar en sjanse før jeg stikker på syrespacerock. 

Kl. 14.30: Han må gjerne kalle seg Torgeir Waldemar og late som om han er norsk, men alle ser at dette er den skumle bartenderen i den tøffeste småbyen i Ville Vesten. Han er forelsket i barpiken Kitty, men hun nekter å gifte seg med ham før han har råd til å bygge en hytte til dem på den fine tomten nede ved elva. 

Å pushe billig bourbon til arbeidsledige cowboys og bondetamper vil ikke kunne finansiere mer enn skorsteinspipa, så Torgeir Waldemar har fått låne dressen til byens undertaker, og har lagt i vei til Norge med nyvasket skjegg og hår. Fattig som han er, har han måtte nøye seg med noen få musikere som trakterer sag, steelgitar og noe som likner blomsterpotter med blåsebelg på, men her kan jeg ta feil. Kitty er også med, og korer mens hun ser hengivent på sin trolovede, som om hun var Nancy Reagan.

Kl. 14.40: Noen mener sag er et undervurdert instrument i country&westernsjangeren. Jeg er uenig.

Kl. 14.50: Men så er dette i grunnen og i sum riktig så fint å høre på. Det er mollstemt og trist og sørgelig og til tross for at det på et tidspunkt er tre (3!) banjoer på scenen, er det et lydbilde som er utrolig vakkert og variert. Jeg som hadde tenkt å stikke tidlig ned til Spectral Haze og syrerocken, blir nok sittende konserten ut. De pakket dessuten vekk sagen etter et par nummer, og det er jeg sikker på er fordi den må spares til Torgeir Waldemar skal sage planker av de store eiketrærne som står ved elva, der hytta skal bygges.

Kl. 15.00: Lett euforisk og fortumlet er jeg, men nå må vi gjøre oss klar til syrerock, hva nå det er.

Kl. 15.10: Nå vet jeg hvordan man lager syrerock. Man tar en håndfull menn som er kliss like vokalisten i Nickelback, bare mye mindre skummel enn ham. Så drar man på en av dem en svart kaftan av type Odd Nerdrum-couture og så får alle lov å spille akkurat det de vil samtidig. Artig konsept. 

Kl. 15.30: Kaftanmannen i Spectral Haze spiller Theremin og det er så kult! Theremin er i quiz ALLTID svaret på etterhvert spørsmål som begynner med "Hvilket elektronisk instrument utviklet på 1920-tallet...osv". Og det brukes her!  I selveste Satans musikkbarnehage!

Kl. 15.50: Dette er Sauropod. 

De har en bassist som kjører skolepikeuniformgreia, og mange liker jo det. 

Kl. 16.10: Låsesystemet på HIBAS-doene kunne vært mer intuitive med tanke på å synliggjøre eksternt om toalettet er opptatt eller ikke. 

Kl. 16.25: Ingen har stjålet puten min, øverst oppe foran Amfiet, altså hovedscenen. Her står det en som heter Lianne la Havas og fremfører jazzpop som handler om at "the future is ours if we stay together", og det er jo tekstlinjer verden tilsynelatende aldri kan få nok av. 

Kl. 16.45: Jeg har fått mat: 

Pølse med brioche. Og coleslaw. De sniker kål inn overalt! Et eller annet sted finnes det en kålbaron som kan le hele veien til banken etter å ha lurt samtlige matleverandører på Øya til å underskrive på at de ikke skal servere noe som helst som ikke inneholder kål. 

Kl. 17.00: Det fine med å sitte helt øverst i Amfiet er at når det er konsertpause der, hører man kjempegodt lyden fra Vindfruen som er scenen ved siden av. Nå er det noe amerikansk hiphop på gang der borte og jeg er bare sånn middels interessert, så jeg holder meg på puten min og venter på TeamMe som skal på kl. 17.30

17.25: Det er litt for høy lyd fra hiphopperne til at jeg kan få med meg noe særlig av hva folk snakker om rundt meg. Noen jenter bak meg er åpenbart fra Øst-Finnmark fordi de snakker om hvordan mødrene baker suksessterte. 

Alle vet at suksessterte er en nasjonalskatt fra Vadsø, men man skal også vite at det er ulike bakeskoler der en rekke uforsonligheter har oppstått i det kjølvannet. 

Det viser seg at jentene bak overraskende aksepterer at den ene moren bruker Freias Dronningsjokolade på toppen, mens den andre sverger til standard kokesjokolade. Jeg bekjenner meg nok mest til Dronningsjokoladefraksjonen, om noen lurer. 

Kl. 17.40: TeamMe er et svært arealeffektivt band som er godt rigget for å spille på store scener. Konseptideen ser ut til å være å plassere ett bandmedlem på hver kvadratmeter som er til rådighet.  De er altså svært mange, og alle får synge som om de var et blandet kor med musikkinstrumenter. Jeg liker dem godt, jeg, men de som står foran scenen står helt musestille. Enten kjeder de seg, eller så har de fått i seg så mye kål at de er livredd for hva som kan skje om de begynner å hoppe.

Kl. 17.45: Paret ved siden av meg er så revet med av TeamMe at de har begynt å snakke om hvilken roteringssyklus som er den beste å bruke for vannsprederen i hagen deres.

Kl. 18.05: Synd, men TeamMe fikk det ikke til å ta av. Jeg synes det var dritkult, men da skylder jeg å gjøre oppmerksom på at jeg holdt med Storbritannia i årets Melodi Grand Prix. Paret ved siden av meg mener det var "rævva lyd", og folk med avansert vannsprederkompetanse respekterer jeg på andre tekniske områder også.

Kl. 18.25: Bad Religion er i gang! Dette er skikkelig amerikansk gammelpunk fra de tidligste gammelpunk-tider, og det funker som f. De starter med det jeg tror er den største hiten deres, "21th century digital boy", og folk kommer løpende til fra alle kanter. Sånn skal man starte, TeamMe, ikke med tre ukjente sanger som får folk til å lure på hvorfor de kom dit.

Sang nummer to fra Bad Religion heter "Fucking you" og publikum jubler. 

Kl. 19.00: Hvis jeg var deg, ville jeg lurt litt på hvordan man holder drikkevarer kalde når det er mangogtjue grader. Jo, det er flere måter å gjøre det. Aller mest nærliggende er nok å drikke så fort at drikken aldri blir kald. Jeg har lært at det ikke er så lurt i lengden. 

Andre trer på en finurlig hylse de har fått på DnBs stand, men etter at de lanserte en banktjeneste og satt en seksåring til å gi den navnet "Vipps", har jeg ikke samvittighet til å drive gratisreklame for dem. 

Da sitter jeg igjen med denne løsningen:

Plasser glassene i hælpartiet på et par sko. Tvinn det fineste kashmirskjerfet du har rundt dem, og dermed står de ganske støtt og solskjermet. Jeg er jammen lur og flink. 

Kl. 19.15: Og to minutter etter går en fyr forbi og sparker til det ene glasset. Moralen er: Pass på ølet. 

Men nå begynner Ride på hovedscenen, og dette har jeg gledet meg til! Ride er et gammelt shoegazingband fra 90-tallet, og siden det ikke er mange år siden jeg lærte hva shoegazing er, kan jeg dele denne kunnskapen. I korttekst er dette introvert softrock der alle er mer opptatt av å se på - nettopp: skoene sine, enn på publikum. Sangene varer kjempelenge og det er ikke så viktig med masse vokal hele tiden. 

Kl. 19.35: Jeg lurer fælt på hvordan et introvert shoegazingband måler publikumsrespons. Jeg vil for eksempel tro at de neppe forventer at publikum skal hoppe rundt som om de var Sondre Lerche. Hvis dét er målestokken, lykkes de som bare det. Amfiet er stappfullt, og alle står andektig og er så innadvendt de bare klarer samtidig som man kan ane forsiktige nikk fra de forreste radene.

God stemning!

Kl. 19.50: Sånn ser det ut fra her jeg sitter:

I bakgrunnen Ride og i forgrunnen en publikummer som har sydd seg en cap av Heinekenbokser. Dette tror jeg må være helt i Øyas ånd: Ansvarlig solbeskyttelse, resirkulering og kortreist håndarbeid på én gang. I morgen skal jeg sy meg en lue av kål. 

Kl. 20.25: Ride er ferdig, og jeg er fornøyd. Nå går alle for å høre en som kaller seg Father John Misty og som visstnok  verken er prest eller heter  John Misty. Jeg får tusle avgårde og se hva dette er for noe. På tide med litt øl er det også. 

Kl. 20.55: Mann med skjegg og kassegitar. Har sett sånt før. Kjedelig. Nede i Sirkusteltet holdt de på med et instrumentalprosjekt med minst tre generasjoners utøvere av både munnspill og tverrfløyte. Må innrømme jeg kjeder meg nå. Kanskje øl hjelper?

Kl. 21.00: Det er trygt på puten min selv om noen få minutters fravær gjør at folk setter seg veldig nær puten og jeg får folk overalt rundt meg. Ikke snakker de om noe rart eller morsomt eller kjempekjedelig. Bare vanlig smalltalk. Halvtime til Florence nå. 

Kl. 21.10: Nå er de i gang med å pynte scenen til Florence. De har fått tak i de fineste swarowskikrystallene som kan fremskaffes og sydd et ordentlig fint bakteppe. Sannelig tror jeg også de har arvet noen av de gamle lampelyktene som var på gamle Pigalle i Grønlandsleiret. Her skal det glitre og lyse og vi skal føle oss hensatt til et gammelt kabaretteater i Paris, tenker jeg. 

Kl. 21.40:  Florence har sølvsmoking på seg! Det kunne sett ut som noe sammenrasket fra Esther Williams' (Wikipedia, unger) gamle badedrakter, men hun ser strålende ut! Og glitteret glitrer og lyktene lyser.

Kl. 21.55: Flo er sekunder og millimeter fra å crowdsurfe, og jeg kan ikke engang forestille meg hvor mange forsikringsselskaper og sikkerhetsvakter som holdt pusten mens det varte! Men nå er hun trygt på plass på scenen igjen. Puh. 

Kl. 22.45: Og plutselig var jeg tilbake på verandaen min i Ringgata, et spytt fra Munchmuseet. Jeg skulle nemlig prøve å få med meg Flying Lotus, men da jeg kom ned til Sirkusteltet skjønte jeg at jeg er altfor, altfor gammel for kjempestøyende elektronika med bass som setter seg i alt av innvoller, trommehinner og knokler. Mr. Lotus sa noe om at noe var galt og at det skjer fordi dette er en 'fucking festival'. 

kl. 23.00: Da er det sekunder før Florence avslutter sin konsert, og på tide å oppsummere Øyadag nr. 2:

Dagens beste: Det er svært forvirrende for en inngrodd C&W-skeptiker å innrømme det, men Torgeir Waldemar med backingband var et uventet høydepunkt. 

Sceneshowet til Florence & the Machine var også noe helt for seg selv, og jeg burde blitt i Amfiet i stedet for å drive med Flying Lotus-testing. Forlat aldri en bra konsert i tro på at det er bedre på andre siden av Finnmarkgata.

Andre ting som er verdt å nevne? 
- Jo! Mester Grønn må jevnes med jorden. De har nemlig fått det for seg at de skal forsyne Øyapublikummet med SKAU å ha i håret. Jenter i alle aldre og kjønn har travet rundt med hjemmelagde blomsterkranser, og det er tydelig at blomsterbinderi og -dekorasjon er et fag ikke alle er forunt å beherske fra naturens side. Heldigvis er kransene døde og visne i morgen, og det er å håpe på at de ikke gidder å lage nye. Man kan bare krysse fingrene.

Og med det takker jeg pent for i dag. Jeg er overrasket, men glad for at dere gidder å lese fjaset mitt. Nattinatt, sov godt og sees i morgen! Da kommer Beck!

Edit: Det viste seg at omtalen min av Torgeir Waldemar fra tidligere i dag plutselig hadde forsvunnet. Jeg mistenker at det var thereminen til Spectral Haze som slettet en hel time fra bloggen, men nå skal ting være gjenskapt og rekapitulert, tror jeg.