Festivaldag nr. 3: Hval, jord, quiz og Beck.

Kl. 23.00: Så hva er da dagens høydepunkt?

Må bli uavgjort  På kildesorteringsstanden til Renovasjonsetaten møtte jeg Kokke-Trym og fortalte ham at de mest flatterende selfiene tar man ovenfra og ned. Han fulgte mine råd, og siden Kokke-Trym er en ordentlig Barne-TV-helt, var dette var stas. 

Så var Taake bra, og slengkysset jeg omtalte tidligere i dag var bare med på å menneskeliggjøre dem. For husk, Satan finnes ikke bare på scenen, men overalt. 

Lås døren, tenn en vaktlykt og så bables vi i morgen. 

Kl. 22.55: Det er så kult å være her og alt er fint, men siden jeg ikke har festivalkompetanse og derfor ikke kan bli tatt alvorlig, tillater jeg meg å si at Beck ikke ble det høydepunktet jeg hadde håpet på. 

Største publikumsjubel kom da han fortalte at tippoldefaren er norsk. Det var klokt, og om han deretter hadde kaster seg ut i en stagedive, ville kvelden vært reddet for ham og oss. Men så tok han frem et munnspill i stedet. 

Kl. 22.43: Den eneste sjangeren Beck ikke har rukket over så langt, er smooth soul. 

Nei, vent. Der kom den. 

Kl. 22.40: Beck har strukket ut en sånn gul polititape over hele scenen. Jeg antar dette er en symbolikk som handler om identitet, forventningspress, tingliggjøring og behov for mindfullness. Kan ikke være noe annet. 

Kl. 22.35: Det er ikke lett å sjangerplassere Beck, alt han gjør etter boka, til og med smalltalken. Men det er kanskje det som gjør dette litt kjedelig. Han bykser fra det ene til det andre, men på den store flaten foran scenen, står 5000 mennesker. Og de står i ro. 

Kl. 22.15: Se her, unger! Sånn går det når foreldrene deres tvinger dere til å gå hjem. Da blir det ressurser på avveie og pengene ender sikkert opp hos kålmafiaen:

Kl. 22.00: Beck forteller at han trenger et varmt sted å være i natt. Hvis noen vet om et sted, så blir han sikkert takknemlig om dere sender en faks til Øyastaben. 

Kl. 21.50: Og så bryter han ut i en cover av Donna Summers "I feel love" før han går rett over på "Loser". Da eksploderer publikum, for vi er tross alt 39 år i snittalder og driter i alt han har gjort siden 1994, kan det virke som. 

Kl. 21.45: Beck har et bakteppetema som tidvis er tallene på et kasseapparat og så skifter det til en binær kode. Dette trenger jeg å få forklart av noen. Eller så kan jeg fortolke selv:

Jeg antar dette er en symbolikk som handler om identitet, forventningspress, tingliggjøring og behov for mindfullness. Kan ikke være noe annet. 

Kl. 21.35: Nå begynner Beck!

Kl. 21.25: Vi må snakke om Øyamote. Jeg vil ikke bli oppfattet som en fordomsfull gammel dame, særlig siden jeg vet det finnes bilder av meg fra 80-tallet som ennå ikke har blitt destruert og spist.

Men noen ting må vi gjennom. Jeg har kanskje nevnt hårknutene som gutta med helskjegg har? Disse har fått et kvinnelig motsvar som noen besynderlig nok har kalt Oslo-knuten. Denne frisyren har følgende karakteristika:

Du tar litt av håret som du har nesten øverst på hodet og former den i fasong og størrelse som en gjennomsnittlig mannestortå. Så slår du en strikk rundt. Da blir du seende slik som alle andre jenter i alderen 20-27 på Øya, nemlig slik:

Kl. 21.15: Puten er tilbake! De snille guttene hadde gjemt den under en presenning. Da kan jeg atter samle meg og kose meg uten at pompen min blir våt. 

Kl. 21.00: På Vindfruen holder Siri Nilsen på, og hun har som ambisjon å rekke over alle musikksjangre i boka, nå sist á capella kveding. Jeg liker allsidighet og artister som går inn for å forvirre publikummet sitt. Nå er hun i gang med et paukedominert nummer. 

I mellomtiden sitter jeg. Hvis jeg reiser meg for å kjøpe en øl eller noe, kommer jeg til å miste plassen min. I gamle dager, altså før kl. 17.30 idag, kunne jeg lagt igjen puten min, og folk ville akseptert den som grensestolper som markerer territorialkrav. 

Jeg er nasjonsløs og stuck og føler meg som Tom Hanks i Airport. Håper Catherine Zeta-Jones kommer forbi med en øl til meg. Eller en pute. Helst begge deler. 

Kl. 20.40: Mens jeg bedrev avansert motbakkeløp for å rekke frem til Alt-Js sistenummer, konstaterte jeg at hele øya var på vei til Sirkus der 35-mannsbandet Jaga Jazzist nå er i gang. Jeg hadde også tenkt å se dem, men sitter heller og furter på gresset. Det var en fin pute. Laget for verandastol med høy, regulerbar rygg. Hvilken verden har vi fått når folks puter er blitt fritt vilt?

Kl. 20.30: Jeg rakk ikke Alt-J og puten min er borte. Jeg lånte den til en kompisgjeng som så pålitelig ut fordi de var så gamle, og de bedyret de skulle sitte akkurat der hele kvelden. Dårlig humør nå. 

Kl. 20.05: Holder Alt-J på fortsatt? Kan noen dra ut en ledning eller noe, jeg er på t-banen og bare sekunder unna!

Kl. 17.55: Nå blir det radiotaushet fra meg halvannen times tid, for jeg må på quiz. Jeg tror jeg må gå i pausen mellom omgangene for jeg har så lyst å se Alt-J kl. 18.30, men jeg har ikke sagt det til laget ennå. Håper de ikke blir sinte. 

Men så er det tilbake for kveldens høydepunkt: Beck. 

Kos dere med tacoen i mellomtiden!

Kl. 17.30: Min daglige dose satanisme ble Taake. De er kjempeautentiske og har navnet sitt skrevet med runeskrift på bakteppet.  Alle har sminket seg hvite i ansiktet med masse svart rundt øynene. De er veldig, veldig skumle, og jeg blir litt bekymret fordi det faktisk er barn til stede, men de (barna, altså) har øreklokker på størrelse med suppegryter på ørene, så det går nok greit. Det er så mye mørke og hat her inne at temperaturen er 15 grader lavere enn utenfor teltet,

Og så skjer det. Illusjonen blir brutt:

Vokalisten avslutter settet med å kaste slengkyss til publikum. 

Kl. 17.15: Jeg har kjøpt meg en falaffel med tilbehør. Det grønne er...ja, dere skjønner. 

Kl. 16.55: Om Restore to Past er shaky, merkes det ikke. De spiller grei rock og de har mange hundre publikummere. Blant dem er seniorpatruljen i Oslopolitiet som rusler rolig rundt og klapper små barn bestefaderlig på hodet. Alt er fint, så jeg går og finner noen satanrockere og ettellerannet med kål. 

Kl. 16.45: Nå skal jeg høre et band som heter Restore to Past. Det skal jeg gjøre fordi min kollega Martha mener jeg skal gjøre det, og hun har gjennomgående en solid dømmekraft. 

Men det er et aber. Restore to Past har ALDRI spilt live før. Og de har brukt 10 år på å lage album. Guns n'Roses brukte 10 år på albumet "Chinese Democracy", men det var på langt, langt nær debutskiva. 

Her er altså dilemmaet mitt: Skal jeg sitte på den fine, myke puten min og høre på Restore to Past, eller skal jeg stikke over og se på en gjeng potensielt perfeksjonistiske nervevrak gjøre det perfeksjonistiske nervevrak potensielt risikerer å gjøre?

Kl. 16.25: Jeg burde selvsagt sitte henført og lytte til Laura for dette er fint og behagelig og kontrabassisten kan også spille gitar fordi han har hårknute og rødt hår, så da han var liten satt han inne og lærte seg alle strengeinstrumenter som finnes i stedet for å leke ute med de andre barna.

I stedet sitter jeg fjetret og iakttar hvordan Øya har tilrettelagt for at kapitalismen har kunnet gro frem i sin fineste, ypperste form. Jeg snakker selvsagt om barnearbeid, og dette funker. På Øya er det minimalt med søppel, tomglas og sneiper. Grunnen er dels et pantesystem og dels konkurranseutsetting av søppelinnsamling.

Når man har spist sitt måltid med kål, går det sjelden mer enn ti minutter før det kommer en liten neo-hippie i Natur & Ungdom-skjorte og spør om man trenger tallerkenen og bestikket, og det gjør man jo ikke. 

Tomglass er det pant på; 1 krone pr. glass.  

Et halvliterglass full av sigarettsneiper er verdt 35 kroner. 

Barn under 12 år har gratis inngang til Øya. 

You do the math. 

Når en unge for 30 år siden kom og spurte en voksen om de var ferdig med sneipen, var det fordi den skulle smugrøykes. Nå er hver sneip hard valuta. Dette skaper et rent og pent samfunn der barn arbeider hardt mens foreldrene drikker øl, og absolutt ALLE involverte er happy!

Kl. 16.00: Laura Marling har med en kontrabassist i blå parkdress. Fra tid til annen spiller han med bue, og det er litt stilig. Jeg kjenner faktisk to kontrabassister som spiller med bue! Mange går gjennom livet uten noen gang å møte en kontrabassist, og jeg kjenner to! Vi har det godt her i landet.

Kl. 15.55: Laura synger fint og flott, men i Hagen i andre enden av parken holder den tidligere P3-barnestjernen Oral Bee på, og han har ingen hemninger. Kan han overdøve en vâr kassegitarist 400 meter unna, gjør han det. Noen burde gjøre noe, og da helst med/til/på Oral Bee.  

Kl. 15.45:  Solen gjør meg lat, så jeg blir sittende her i Amfiet i stedet for å lære om grønnsaker og jord av Bymiljøetaten. Nå skal det på en britisk folkrocker som heter Laura Marling. Jeg har ikke så mye til overs for folkrock, men inntil Torgeir Waldemars konsert i går, trodde jeg at jeg ikke likte country heller. Jeg gir Laura en sjanse. Hun skal få nøyaktig ett kvarter, hvis ikke blir det grønnsaksforedling og noe kål å spise.

Kl. 15.20: Konklusjon: Det ble mye styr på og med Jenny Hval. Jeg har ikke noe i mot styr sånn prinsipielt, og av og til kan jeg lage styr selv, men dette ble stort sett bare rart uten å være interessant. 

Kl. 15.10:  På scenen har fru Hval med seg fire teletubbier i hovedsakelig hvitt antrekk med røde malingsflekker på. De har som oppgave å jogge på stedet hvil med en rosa ballong under armen som de fra tid til annen dulter borti hovedpersonen. Jeg antar dette er en symbolikk som handler om identitet, forventningspress, tingliggjøring og behov for mindfullness. Kan ikke være noe annet. 

Kl. 15.05: Jenny Hval har blått og hvitt hår og er sannsynligvis Chelsea-fan. Hun forteller at hun "rock the bananas gently". 

Kl. 14.35: Det er fullt av stands på Øya, og et særlig artig tilbud finner du hos Renovasjonsetaten der man kan leke med busser. Hvis du er dritgod til å kaste grønne baller i en skittentøyskurv, kan du få en liten buss til å spinne rundt på en bilbane. Kjempegøy!

Renovasjonsetaten gir også bort fine retromøbler hvis du deler bilde av dem på instagram, så trekkes de på mandag. Jeg vil ha et salongbord i teak, og satser på at sjarmen og ynden i dette bildet fikser den biffen:

Kl. 13.50: Amfiet er verdens aller beste utendørsscene, men tro nå ikke at det har kommet av seg selv over natta. 

Allerede i tidlige istider sprengte isen frem naturlige, horisontale bølger i terrenget, og da klimaet ble litt varmere, kom mammutene og tråkket dem ned så de ble store, flate og fine trappetrinn dekket av tykt og kort gress. (Det gikk nemlig tungt trafikkerte dyrestier til vannkilden som i dag er blitt fontene på Enerhaugen.)

Og gjennom tusener av år ble Amfiet formet slik at da Øyafestivalen flyttet inn, var det bare å slenge opp en scene, strekke noen kabler og montere noen tappekraner, så var det klart for konsert der 10 000 tilhørere kan se scene og storskjermer helt utmerket, uansett hvor de står eller sitter. Lyden er også bra, tror jeg, men jeg er ingen autoritet på det området. Lyd er lyd og gulost er gulost. 

Mammutskapt trappeterreng

Kl. 13.40: Jeg vet ikke så mye om hva jeg skal høre på i dag, men noe er peilet ut: Jenny Hval kl. 15, Alt-J kl. 19.25 og Beck og Laurs Vaular (ikke sammen!) i kveld. Innimellom må jeg på quiz på Bohemen fordi det gjør jeg alltid på fredager. 

Innimellom alt dette skal jeg sulle litt rundt, oppleve nye artister og band, spise mat og muligens innom et foredrag der man skal lære hvordan man lager jord og planter og sånn. Jeg kjøper jorden jeg trenger av blomsterbutikkdamen på Tøyensenteret, men det kan jo være man havner på en øde øy en gang og trenger å lage jord fordi man reddet en enslig kokosnøtt og trenger å få plantet den. Da vil det være greit å kunne noe om jord. Så jeg går nok på jordforedrag. 

Jeg har funnet plassen min i Amfiet, høyt oppe foran scene og fire meter fra en bar der det sjelden er videre kø. 

Kl. 13.30: Noen ærender i byen har gjort at jeg har gått glipp av dagens lydprøver, men jeg satser på at de har klart det fint uten min audielle tilstedeværelse. 

Uansett: Jeg er inne bak murene, har passert grundige ransakelser og sjekk av om armbåndet mitt er festet så godt at jeg ikke kan smyge det av og gi det til noen andre. Det er en del mistenksomhet på Øya, men mest vennlige vertskapsmennesker og kjappe øltappere som også ønsker deg fortsatt god festival. Jeg liker sånt. 

Idag snur jeg bloggen slik at nye innlegg kommer øverst og de gamle nederst. Det er enklere for meg å fikse når jeg taster på mobilen med mine butte, små fingre, og jeg innbiller meg at det kan gjøre det lettere å følge med fortløpende for dere som skal lese.