Øyadag 1: Plastpanikk

Kl. 23.00:

Og vi avslutter med en kjapp, tøff og upbeat versjon av «Boys don’t cry». Jeg er fornøyd og må hjem for å skylle mikrokluten i Zalo. Seees i morgen!

Kl. 22.35:

Lullaby!

Kl. 22.30:

Nå er The Cure innom en transportetappe som er litt kjedelig. Robert Smith likner på storebroren til Wolfgang Plagge, men med bedre stemme. 

Kl 22.15:

Enten har Robert Smith kastet parykken mens jeg var på do, eller så har han en veldig dårlig hårspray. Vanskelig å si. 

Kl. 21.25:

Kjapt innom for å rapportere om fantastisk lydmiks og at stemmen til Robert Smith holder seg så mye bedre enn f.eks. stemmen til vokalister i norske 80-tallsband som fikk internasjonale hits i gamle dar.

Det hjelper nok at sangene er lagt i lave toneleier, men likevel. 

Sånn ser det ut. Jeg liker oransje. 

Kl. 20.45:

Nå begynner det! Øyas høydepunkt for meg er The Cure, så nå blir jeg borte en stund. 

Kl. 20.35:

Det er vått, jeg er kald på fingrene og det er lang dokø. 25 minutter til The Cure går på scenen. 

Kl. 20.20:

Ponchovær. Eller valgkamp, som jeg kaller det. 

Kl. 20.00:

På Vindfruen kommer det kul hardrock fra The Idles. Jeg har nettopp fått inn referat fra smalltalken fra konserten:

Idle: is everything ok?

publikum: yeah

idle: that’s just because you don’t live in the United Kingdom

Kl. 19.40:

Finnes det makrofiberkluter, spør Marius. Ingen vet, men vi får en god samtale om det. 

Kl. 19.30:

Mikrofiberkluter er en fantastisk oppfinnelse. 

FØR:

ETTER:

James Blake er ferdig. Oppløftet stemning i loungen, ikke minst fordi det står en trillion mennesker utenfor og tror vi skal gå før The Cure kommer på. Men jeg skal ingensteder. 

Frode Kippe er også fortsatt her. 

Kl. 19.25:

Kjedeligbloggen fortsetter mens James Blake holder på. 

I ti sekunder var ølkåpen min borte. 

Så kom den til rette. 

Alt er fint. Og kjedelig. 

Kl. 19.05:

Ponchoteknikker er noen gang suverene. Dette er min fhv. kollega og mentor Marius Eriksen. Flink fyr. 

Det regner altså. Nei, nå regner det ikke lenger. Mye slit med disse ponchoene. 

Kl. 18.55:

James Blake er nok fornøyd med publikummet sitt, fordi de speiler innadvendtheten hans på en fin måte. Han får dessverre også meg til å blogge kjedelig. Beklager det. 

Kl. 18.51:

Nei, der var han likevel!

Kl. 18.50;

Kippe er borte. VIF-supporterne rundt meg er fornøyd, men også litt skuffet over at hit&run-planene deres gikk i vasken. 

Kl. 18.35:

Det viser seg at James Blake (artisten, ikke sjåføren eller tennisspilleren) er en sånn som uler når han synger. Men han har cello på scenen, og jeg liker strykere. 

Kl. 18.30:

James Blake gjør seg klar, og det gjør regnskyene også. Og Frode Kippe er her i loungen og ser ut som han er klar for sklitaklinger både hit og dit. Nå gjelder det å sitte pent og ikke provosere verken skyer eller Kippe. 

Kippe og jeg. Jeg og Kippe. 

Kl. 18.10:

Ojojoj! Tornadovarsel over Ullern!

Nå må Høyres kjernevelgere holde seg innendørs og ikke ta sjansen på å redde setteren Mira som står i bånd ved kjøkkeninngangen. Hver stemme teller 9. september, og Mira har ikke stemmerett. 

Kl. 18.00:

Sitter fortsatt og hører en plingplong-ting fra scenen som heter Biblioteket. 

Plingingen og plongingen blander seg med generell pop fra ELIZA som driver på på Vindfruen. Jeg drikker litt Pepsi Max. Noen ganger må man det. Ikke fordi man vil, men fordi man ikke får Coca Cola-produkter på Øya. 

Kl. 17.40:

Festivaler består av en endeløs rekke valg. Skal man bli ved det fine bordet man har kapret, eller skal man rusle rundt og bli beriket av det yrende festivallivet? Man kan få med seg flere konserter, men man går glipp av den gode sitteplassen, og om bare tre kvarter kommer James Blake på scenen. Og da er det på plass med et par fun facts om folk som heter James Blake. 

Den første James Blake-en som utmerket seg, riktignok på en diskutabel måte, var bussjåfør på bussen der Rosa Parks nektet å sette seg bakerst sammen med andre afroamerikanere. 

Den andre James Blake-en jeg vil trekke frem, er en pensjonert tennisspiller som nådde helt opp til fjerdeplass på ATP-rankingen, og spilte noen kvartfinaler i både Australian og US Open. 

Kall barnet ditt James Blake, og det kan gå mange veier. På samme måte som om du hadde kalt ham for noe helt annet. 

Kl. 17.15:

Noe heter Hollywood og de holder på nå med noe som begynte skrekkelig kjedelig, men tar seg opp nå. 

I følge programmet er «tre sterke låtskrivere og artister som har slått seg sammen. Mikhael Paskalev, Billie Van og Jonas Alaska har samarbeidet mye tidligere, men nå samler de seg under felles bandnavn.»

Gruppearbeid er fint og viktig, også i musikkbransjen. Hvis du kan spille ett instrument og andre kan spille et eller flere andre, har du et band før du vet ordet av det. Så kommer du på festival, hele slekta møter opp og i kveld skal dere på Egon og feire. 

Kl. 16.45:

Jeg liveblogger fra min femte Øyafestival, og får derfor spørsmål om hva man må og kan ha med seg på festival. Kortversjonen er at du kan ta med deg det samme  som på fly, minus tomme drikkeflasker, men pluss neglesaks (men det trenger du ikke. Håper jeg.)

Hva du bør ha med, er en annen sak. Derfor har jeg tatt et bilde av min grunnutrustning. 

Pent dandert på en sittepute, ser du solkrem SPF50, regnponcho, powerbank, ølsleeve rundt en mikrofiberklut og et ullskjerf. Poncho er viktig fordi man ikke kan stole på yr, og mikrofiberklut er viktig for å kunne tørke av bordene når regnskurene kommer, for det gjør de. 

Ullskjerfet er med fordi jeg er litt vâr for trekk, puten er fordi det er fint for mennesker i 40-50-årsalderen å sitte mykt og solkrem er viktig på generell basis. 

Alt dette har jeg pakket i et bærenett fra WWF for å få kred for å være en antiplastentusiast. 

Kl. 16.30:

Et barn kom og spurte om å få de tomme glassene våre. Hun kommer ikke igjen med det første. 

Kl. 16.15:

Vi er redd for regn. Alle vet at ingen kan stole på Yr, og ingen vet hvilken vei de mørke skyene blåser. Sånn er det på Øya, i livet og i aksjemarkedet. Jeg har med regnponcho, men på den annen side har jeg sneakers i semsket skinn. Ingenting av interesse foregår nå, akkopagnert av lyden til likegyldig rock fra Vindfruen.

Kl. 16.05:

Nå har vi en fin samtale rundt bordet om Vipps, oppbevaring av biologisk avfall og tatoveringer. Noen spiller noe på Vindfruen, scenen ved siden av der jeg sitter. Solen skinner, og jeg vokter 20 kronersglasset mitt som en tigermamma. 

Kl. 15.40:

Thea får med seg en hel haug publikummere på gresspolonese! Det er ikke så vanlig. Jeg har ikke gått polonese siden Rådhusets julebord i 1998. Det gikk fint, og nesten uten støtteskritt. 

Kl. 15.25:

Her jeg sitter, har jeg uskjermet utsikt til Amfiet som er hovedscenen på Øya. Nå er det Thea Hjelmeland som er på scenen, det vil si akkurat nå er hun på en liten runde ute blant publikum der hun fremfører en var bånsull. 

Den forstyrres dessverre av at lyden fra scenen som heter Fortum (tidl. Hagen) er litt for sterk. 

Thea har med seg folk i oransje. Jeg liker oransje. 

Kl. 15.10:

På Øya liker vi ikke plast, og i år har det gitt seg utslag i et helt nytt drikkeglassregime. Tidligere år har Øya vært en festival som har utmerket seg ved å være særdeles usøplete. Alle drikkeglass har nemlig kunne pantes og veksles inn i cash. Foreldre med barnevaktmanko har dermed tatt med poder som har tjent masse penger på å samle opp tomme ølglass som har finansiert eget isbehov og foreldres øltørst. 

Så ikke i år. 

Dette glasset er verdt 20 kroner på gata i Øya. Tar du med glasset til bare, koster halvliteren 93 kroner. Kommer du uten pant, koster den 113 kroner. 

«Ja, men da kan du jo bare ta med elleve glass herfra og derfra, så drikker du gratis», hører jeg du si. 

NEI, DET ER IKKE SÅNN! Man kan bare pante ett glass samtidig som du kjøper en ny drikkeenhet. 

Et tips til deg som skal hit, er å kikke ivrig etter tomme glass på avveie. De er hard valuta, og din status som flink miljødetektiv rokkes ikke ved. 

Barn som tidligere var flinke arbeidsnarkomane, er nå arbeidsledige med hull i CV-en. Og kloden koker like fullt. 

Kl. 14.35:

OK, jeg må ha en innledende disclaimer for den eventuelle nye håndfullen blogglesere. Jeg skriver altså fortløpende og svært subjektivt om hvordan det er på Øya. Det innebærer at man må være forberedt på at skjemmende feilaktig tegnsetting og ortografi, men også at jeg har mangelfulle musikkunnskaper og uten faglig grunnlag for å kunne vurdere hva jeg ser og hører på. Det får vi bare leve med. 

Kl. 14.20:

Grunnen til at jeg er litt fortumlet, er fordi alt på Øya er speilvendt, vridd og vrengt som en nyvasket polvott. Inngangen (eller Innslipp som det heter på festival) er på andre siden av der den har vært de siste årene.

Muskelminnet mitt vil at jeg skal gå venstre, men nå skal jeg til høyre opp bakken. Matbodene er i retning Carl Berner, ikke rett ved Munch-museet. 

Dette blir som å manøvrere på en sykkel der styret er vridd 180 grader. Jeg sitter her litt til og hører på Silvana Imam. Hun er svensk, men flink. 

Kl. 14.05:

Årets første Øyadag, og her er jeg og der er du. Så hvordan er det dette med blogg foregår igjen? Det må jeg tenke på mens jeg samler meg øverst i Pepsiloungen der vinden blåser og barpersonalet må lete på prislisten for å finne ut hva øl koster. 

Sånn er det alltid første dag. Vinden kan fortsatt tenkes å blåse resten av festivalen, men bartenderne kommer til å bli superkjappe og proffe i løpet av fire dager.