Øyadag 1: Torden på Tøyen

Bloggebabbel fra Øyadag 2 finner du 

her og Øyadag 3 er her

Kl. 23.55:
Konserten ble avsluttet presis kl. 23.07 og nå skal bare bydelsoverlegen sende avgårde e-posten til Øya-ledelsen om at de MÅ overholde reglene for ellers vanker det dagbøter, stenging av hele festivalen, pisking ved soloppgang og oppsigelse av leiekontrakt.

Som om.

Jeg har kommet meg hjem, hengt opp puter og klær og fått i meg to skiver brød med kjøttpålegg. Jeg har nemlig ikke fått testet ut det spennende mattilbudet på Øya ennå, men det skal jeg gjøre noe med i morgen. Årets kortreiste festivalgrønnsak skal kåres. Jeg håper dere er like spente som meg.

Dagens prestasjon er at jeg holdt ut som superbordeier og -diktator gjennom 11 regnbyger, hvorav noen skikkelig drøye med dråper som beverbarn. Jeg har motstått fiendtlige angrep fra USA. Sverige og Fredrikstad av typen "hvis vi bare setter oss her og utfordrer intimsfæren hennes, går hun sikkert etterhvert". Smart taktikk som jeg selv ofte bruker, men derfor kjenner jeg også igjen strategien og har alle hissige motangrep klare.

Dagens beste konsert var utvilsomt Arcade Fire. Smakspolitisk liker jeg musikken til Arctic Monkeys bedre, men de fikk ikke til samme kommunikasjon med publikum.

I morgen skal jeg ut og kjøpe mikrofiberklut fordi jeg innser trist at mine hjemmestrikkede kjøkkenkluter i bomull dessverre ikke duger til mer enn ett tørk før de må hvile i 6-7 timer.

Jeg babler videre i morgen sånn i 13-14-draget. God natt!

Kl. 23.05:

Arctic Monkeys pusher grenser slik ingen har gjort siden Neil Rodgers i 2015. Han ga blaffen i bydelsoverlegen i Grünerløkka og støyreglene som sier at nabolaget skal få sove kl. 23.00 –presis på sekundet. 

Nå er jo jeg en del av nabolaget og jeg velsigner dette opprøret, men den ene kjipe naboen som fortsatt finnes, har nok vært på alle autoritetstelefoner som kan tenkes. Henne om dette. Vi klarer dette. 

Kl. 22.50:

Note to self foran morgendagen:

1. Ikke stol på Yr

2. Ta med mikrofiberklut pga. punkt 1

3. Kom tidlig og annekter bord

4. Gå på do når du kan, ikke når du må

5. Belær folk om grunnleggende fysikk og særlig Newtons første bevegelseslov

6. Vær blid også når du ikke må

Kl. 22.25:

Det fine med å være borddiktator, er at du kan avgi plass til folk som ser hyggelig ut og ikke snakker for mye under konserten. Det nifse er at om man ikke reagerer raskt, vil de dulte bort i bordet og da er Newtons bevegelseslover i spill. Et dult skaper en dominoreaksjon som velter ølglass og da blir alle sure. 

Kl. 22.10:

Arcade Fire avsluttet konserten med å kaste tamburinen ut til publikum. Dumdristig, men hvor ofte har du sett avisoverskriften «Tamburin drepte 22 år gammel partysvenske»? Ikke ofte, heldigvis. Tamburinen har dessuten kommet til rette og blitt overlevert til Arctic Monkeys. Alle er glad for det, for hva er en rockekonsert uten en drivende god tambu-solo? 

Kl. 22.00:

Mer fra nettkurset: 

Det er lov å ha med snacks, men ikke kom med en rykende varm pizzakartong. Da vil du få beskjed om at det faktisk finnes mat inne på området som er så kortreist at du omtrent hører rødbetene skrike i det de blir trukket opp av jorda. 

Men snacks er altså lov, selv om det er uøkologisk og har vært i samme fabrikklokale som palmeolje og svinesvor.

Kl. 21.55:

Ikke mange vet det, men vokalisten i Arctic Monkeys er faktisk det nest eldste barnebarnet til Spock fra Star Trek. Han bærer den spisse panneluggen og de søte alveørene med verdighet. 

Kl. 21.45:

Folk står nå i kø i 30 minutter for å komme inn i loungen, men det de ikke vet er at Hibas-toalettene er fulle og hvis de går ut for å gjøre det man av og til må, må de stille seg opp i kø igjen. Her er det ingen stempler på håndleddet, kun sosialdemokrati. 

Kl. 21.25:

Amfiet er stappfull, men jeg vokter bordet som en løvinne. Arctic Monkeys er siste band for kvelden, og jeg gleder meg som noen som gleder seg skikkelig. 

Kl. 20.55:

Et nytt utdrag fra nettkurset «Øya for dummies»:

Når man skal på toalettet og vet at folk står utenfor og venter, da skal man ikke låse seg inn og dra frem mobiltelefonen eller det som verre er. 

Gjør det du skal, bli ferdig og gå ut. Ikke snakk i mobilen, ikke løs DNs hjerterå sudoku eller gråt over hen som du danset med foran scenen som så ga deg en klem og så lot som om hen ikke hørte deg spørre om hen er på snap. 

Kl. 20.30:

Øya er en så vennlig festival at når du spør nabobordet om de har en klut, trekker de frem en avansert mikrofiberklut de hjertelig deler på. 

Kl. 19.50:

God stemning i Amfiet. 

Kl. 19.45:

Arcade Fire nærmer seg slutten, og folk begynner forsiktig å manøvrere seg i retning Sirkus der Grizzly Bear skal spille. Det var egentlig også min plan, gitt at jeg satt på min vanlige puteplass øverst i Amfiet. 

Da kunne jeg tilbudt puten min på utlån til noen mot å få den tilbake, men nå tør jeg ikke gå fra noe som burde vært, men heldigvis ikke er, en VIP-plass for DNB eller Pepsi. Jeg har for god utsikt, og om en times tid kommer Arctic Monkeys. Ofte trumfer benk, bord og nærhet til bar og Hibas andre livsvalg. 

Kl. 19.30:

Det finnes ikke dårlig vær, bare ekstremt lite kreative mennesker. 

Aqua-Maya Vik danser barbeint på en livsfarlig glatt molo. Helseforsikringsselskapet hennes holder pusten. 

Kl. 19.15:

En regndråpe! Snev av panikk hos alle som trodde på Yr. Det er mange, og folk holder vesker over hodet og forårsaker hissige rop fra folk som står bak. Jeg har regnjakke og støvler og øltaket funker fint. 

Kl. 18.50:

Det er tverrfløyte, fiolin og en dame som har ansiktet til Aqua-Lene og håret til Maya Vik og spiller synthgitar. Gjennomregissert sceneshow uten at det blir for glætt. 

Amfiet er stappfullt og bedre enn dette blir det ikke. 

Kl. 18.40:

Arcade Fire er i gang! ÅTTE folk på scenen, pyroeffekter, folk hviner og jeg har beste plass på hele festivalen. Jeg kunne solgt denne plassen for fri tilgang på hva som helst resten av livet, men ikke denne jenta, nei. 

Kl. 18.00:

Jeg har fått solkrem! Pigmentflekkene mine trodde de hadde fått overtaket, men der tok de jammen feil. Jeg har også fått besøk av Pia som er Øya-topp og frivilligentusiast. 

Et eller annet band spiller på Vindfruen, og jeg har trivelige folk sitter rundt meg. Litt klamt i støvlene, men mine hjemmestrikkede ullsokker transporterer fukt ganske bra. Husk det, folkens. Ullsokker er et helårsplagg. Hilsen grandtante Karen. 

Kl. 17.40:

Jeg har glemt solkrem og Jenny Lewis vil bare ikke gi seg. Krevende i loungen nå. 

Kl. 17.30:

Joda, man kan gå lei av countrypop. Nå har jeg lyst til å finne en Hibas-installasjon og en Pepsi Max eller noe, men bordet mitt er invadert av noen som sa de var to, men nå er de sju og flere kommer hele tiden. Hvis jeg blir borte et par minutter nå, er det å regne som full kapitulasjon og det liker jeg ikke. 

Kl. 17.05:

Dette er Jenny Lewis. 

Hun har på glinsende blå bluse og like skinnende grå slengbukser. På gitaren har hun malt en regnbue, noen stjerner og sikkert et par enhjørningføll. Til tross for alt dette spiller hun behagelig countrypop uten særlig smalltalk mellom sangene. Jeg liker folk som ikke liker smalltalk. 

Kl. 16.40:

Det er overraskende mange amerikanere i alderen 39-43 her oppe nå. Alle har vært på flere indiefestivaler enn alle de andre rundt bordet, og de synes at det norske ølet er dyrt, men godt. Når Øya er over skal de på kundemøter i mellomstore byer i sentraleuropa. 

Kl. 16.20:

Sola skinner på Tøyen, og det er meldt oppholdsvær resten av kvelden. Livet leker og jeg hører på Band of Gold som til tross for et nært slektskap til BigBang, spiller musikk jeg liker. 

Blid blogger 

Kl. 16.10:

Hvis du har valgt å følge arbeidslinjen og først er klar for å komme til Øya nå, lurer du nok på hvordan føreforholdene er her. Fra kontakter tett på festivalledelsen har jeg informasjon om at det er gjørme i enkelte groper i inngangspartiet. 

Min vurdering er det er lurt med (semi)vanntette sko om du er lett på foten. Om du er av typen som bare vil gå og gå, samme hva du støter på, er nok støvler valget for deg. 

I området ved Amfiet og Vindfruen har regnet trukket godt inn, og om en times tid kan man sitte rett på gresset uten underlag. 

Kl. 16.00:

Årets trendfarge i regnponchosegmentet er lavendel. 

Nå koser vi oss

Kl. 15.40:

Nå synger vokalisten om at han er i et selskap han ikke hører hjemme og er ofte altfor full. I morgen kommer det nok en møteinnkalling fra HR-sjefen i SANDS, Thommessen eller hvor han nå jobber, og der får han klar beskjed om at det er selskapet som gjør at han kan kjøpe gitarer og lease forsterkere og da må han ikke sette selskapet i vanry. Deretter får han beskjed om at han må gjennom en promilletest før klientmøter. 

Kl. 15.30:

Virkelig spiller rock i trygg, nordnorsk tradisjon der tekstene handler om at mye er vondt og vanskelig. På rad og rekke har vi hørt sanger som heter «Kom til mæ», «Ser du mæ?» og «Kor blei vi av?». 

Mine svar er «Gidder ikke», «Ja» og «Er her, jeg». 

Kl. 15.10:

Da er vi i gang i Amfiet. Første band er Virkelig, og det er nok en passe lavmælt protest mot alt det virtuelle som omgir oss hver dag. Ingenting er virkelig, bortsett fra Virkelig. 

Bandmedlemmene er velstriglede og pene, og vokalisten kommer rett fra jobben som advokatfullmektig i et stort byrå i Vika. Han har kastet slipset og jakka, skrøffet til den velklippede luggen og er klar for softrock på et slags nordnorsk. 

Kl. 15.00:

Det sluttet å være oppholdsvær, og så ble det oppholdsvær igjen. Veldig uforutsigbart og ugreie forhold for blogging. Trist for drikkevarer også hvis man ikke har med seg et mobilt øltak. 

Ikke sett opp renta mi, Nordea! Jeg elsker dere fortsatt!

Kl. 14.30:

Oppholdsvær! Jeg har satt meg i loungens utendørsområde. Her er det benker og bord, flott utsikt til Amfiet og gode lydforhold for konserten på Vindfruen. Det er et passe kjedelig, men ikke plagsomt band i sjangeren Kings of Leon møter Bon Iver, hvis det sier deg noe. 

Kl. 14.10:

Tumulter i teltet. En myredderkopp på fem centimeter dukket opp på loungestolen til en hyggelig dame fra Sunnmøre. Hun reagerte med en tigersprang og et ul, og jeg ble dagens helt da jeg tok lille Petter trygt rundt midjen og bar ham bort til gjerdet på oversiden der han fikk løpe trygt nordover i gresset. 

Araknofober i Lille Tøyen Haveby er med dette advart.  

Kl. 14.00:

Pepsi Max-loungen øverst i lia foran Amfiet er en liten perle. Det er tak, gulv, sitteinstallasjoner og akkurat nå er det flere vakter enn gjester. Johanne i baren gjorde sitt første salg noensinne som bartender, og jeg fikk dagens første øl. Begge parter var godt fornøyd med prosess og resultat, slik det skal være i en sunn økonomi. 

Tappet av Johanne, laget for verdens fineste maskineri

Kl. 13.50:

«Øya for dummies» har et langt kapittel om sikkerhetskontroll, og her skal du få en smakebit:

Ikke prøv å ta med deg paraply, campingstol, grill eller flasker. Heller ikke tomme engangs-/flerbruksflasker er lov. Jo lenger du står der og hoier om hvor dyr paraply du har og at Pepsi Max-en din er uåpnet og at du må sitte fordi du ble operert i menisken i fjor, jo dummere ser du ut og jo lengre blir køen bak deg. Det blir definitivt ikke noe ligg på deg i buskene i kveld om samtlige rundt deg akkurat nå får bestemme. 

Skjerp deg, aksepter reglene, ta ungdomsopprøret ditt et annet sted. Vaktene på Øya er kjempehyggelige og du er et naut. 

Kl. 13.30:

Jeg er inne! Dermed kan vi bruke litt tid på mitt lisensierte kurs «Øya for dummies». 

Sånn ser det ut når man har gått gjennom billett- og sikkerhetskontroll:

Rett til høyre for bildekanten ligger Sirkus, Øyas eneste overbygde scene. Hvis man går rett frem, gjerne gjennom trærne, kommer man til scenen som heter Vindfruen. Går man på skrå til venstre, kommer man først til scenen som heter Hagen og lenger opp i bakken er det en gigabar med lassevis av tappekraner. Deretter fortsetter man opp bakken, går til høyre og så er du ved Amfiet, selveste hovedscenen.

Kl. 12.00:
Neimen heia, bloggen! Hadde du gjemt deg der inne i det bittelille kottet på internettet i et helt år uten at noen har sett etter deg? Jeg er jammen glad du har overlevd bytetørke og GDPR-politi, for nå skal vi på festival igjen og du skal være med!

Riktignok har mobilappen jeg har brukt til publisering tatt kvelden, men jeg har funnet noe tjafs som påstår å kunne gjøre meg i stand til å få dyttet ut noen ord i år også.

Øyafestivalen åpner portene om en time, og jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det tordner og høljer på Tøyen. Onsdagen er jo den virkelig store festivaldagen i år med artister som glatt kunne toppet line-up-en på en hvilken som helst annen norsk festival. Arcade Fire! Arctic Monkeys! Grizzly Bear! Band of Gold! Goldie!

Dette skulle vært den ultimate partydagen der jeg kunne svinset rundt i snuppete kjoler og hvite sneakers, men i stedet må jeg finne frem de oransje gummistøvlene og regnjakke. Ikke har jeg rukket å kjøpe et vannfast sitteunderlag heller, og jeg vet ikke om jeg skal ofre den Røde Festivalputen og min ene Høyre-regnponcho allerede på første dag.

En hel masse tankearbeid må gjennomføres den neste timen, muligens også en tur til Nille på Tøyensenteret for å se om de kan selge meg en pute jeg kan putte i en pose og sitte på.

Regn på Tøyen