Øyadag 3: Fra pæresaft til Pixies

Blogg fra Øyadag 4 finner du her, Øyadag 2 er her og Øydag 1 er her.

--------------------

Kl. 14.05:

Jeg har altså kjøpt lett gjæret pæresaft med kullsyre inne i det som gjennom tre år er blitt stambaren min øverst i Amfiet i Tøyenparken. Det er fremdeles overraskende, på grensen til det nifse, hvor konsekvent hyggelig barpersonalet er, og all denne koseligheten smitter over på publikummere. Det er aldri kø noen steder, bortsett fra ved hoveddorekka rett etter konserter og det er ingen som knuffer og dytter og slenger meldinger. En sann kjærlighetsfestival, og de fleste er til og med dopfri.

I dag er ettermiddags- og kveldsprogrammet det jeg ser mest frem til. The Shins går på i 18-tiden, og så i kveld blir det Pixies i Amfiet. Frem til da skal jeg sitte her og ta i mot det som treffer meg fra scenen, men også tasse litt rundt til de andre konsertene.

Kl. 14.20:

Jeg maser fælt om hvor hjertelig, inderlig harmonisk det er her, og jeg har tenkt en del på hvor alle fyllikene man ser på andre konserter er. Så da har jeg gjort litt research og fått vite at vaktene holder oss under grundig oppsyn. Ser de noen som har fått både en og to pæresaftglass for mye, blir de plukket ut av flokken og sendt hjem. 

For å være helt sikker på at ikke de sniker seg inn igjen etter en sjanglende runde rundt kvartalet, blir adgangsbåndet klippet tvers av. Dersom man har pass til flere dager, får man utlevert et kort som ser slik ut:

Dermed får man komme lutnakket og flau neste dag og få satt på nytt bånd. Så nå vet dere det! Og nei, dette er ikke selvopplevd. 

Kl. 14.40:

På Vindfruen ved siden av foregår det noe generell viserock med kvinnelig vokal som sliter litt med høye toner, men hvem gjør ikke det. Jeg vet ikke om det er et band eller en soloartist, men i programmet står det at det er Billie Van som spiller. Hadde jeg ikke vært så doven, kunne jeg sjekket det opp, men jeg så doven er jeg.

Kl. 14.50:

Nå har B. Van fått med seg Jonas Alaska og Michael Paskalev på scenen, og de spiller en fin og fengende sang som kunne kommet på topp 3 i den norske finalen av MGP. 

Kl. 15.00;

Se, så fine hvite sneakers jeg har!

Gjørmen fra regnværet på onsdag har nemlig tørket nesten helt inn og blitt til leire som Natur & Ungdom skraper opp for å lage kortreiste terrakottapotter de kan dyrke ramsløk i. 

Kl. 15.10:

Fra visepop med kvinnelig vokal til visepop med kvinnelig vokal. 

Nå er det Kaja Gunnulfsen. Hun har på seg lyse slacks og har lagt seg til en babystemme som kommer til å irritere meg om bare få minutter. Må sjekke program og komme meg vekk.

Kl. 15.25:

Jeg finner ikke noe jeg vil se før jeg skal ned og høre Hilma Nikolaisen kl. 16. Så da blir jeg sittende og høre på Kaja (4 år) en stund til. Hun synger om at hun har kjøpt en bukse som er for trang og den skal hun slanke seg inn i en annen gang. Fin lyrikk 

Kl. 15.45:

Når vi først er inne på irriterende elementer innenfor visepopen, kommer vi ikke unna alle disse autentiske mennene fra bygda som spiller kassegitar og synger på dialekt om hvor fælt det er å bli forlatt og ikke sett. 

I denne haugen plasserer jeg blant andre Sondre Justad, Daniel Kvammen som kommer til Amfiet kl. 17 og Stein Torleif Bjella som kommer i morgen. De synger som nevnt på dialekt og jeg skjønner ikke hva de synger om utover noen ord jeg fanger opp: "Åleine", "gret", "skau" og sånt. 

I formiddag hørte jeg Daniel Kvammen på radio, og plutselig hører jeg ham synge "Oslo-ooooo, Oslo-ooooo". Jeg ble så forfjamset for jeg visste ikke om dette var enda et bygde-/Senterparti-initiert angrep på byen min eller om han faktisk synes det er bra å være her. Jeg må google teksten.

Kl. 15.55:

OK. Daniel er ikke ubekvem med Oslo, viser det seg. Men kan ikke han og resten av gjengen gjøre det bittelitt lettere å forstå det? 

Dialekter er som barnetegninger på kjøleskapsdører. Det er rett og slett ikke alle som er vakre eller lett å forstå uten å få grundig forklaring og ofte gir ikke forklaringen særlig mer kunstnerisk verdi til produkter. Mange barn (og foreldre) kunne hatt glede over en innføring i Mark Rothko og Yves Klein, og mange visesangere kunne økt tilgjengeligheten gjennom en liten dæsj normering. "Snakk normert, skriv nynorsk" 

Stein Torleif Bjella havner ikke under en magnet på kjøleskapsdøren min med det første. Uansett hvor autentisk og trist han måtte være. 

Nå går jeg til Hilma Nikolaisen. Hun er rogalending, men jeg tror hun synger engelsk.

Kl. 16.45:

Hilma var flink og kunne mange enstrengssoloer. 

Nå er det tid for afternoon tea, og da har jeg valgt svinesvor med bearnaise ledsaget av pina colada. 

Kl. 16.55:

Pina colada koster 120 kroner for alt av mat og coctails på Øya koster 120 kroner, bortsett fra det som koster 150 kroner for det koster 150 kroner. 

Kl. 17.30:

Daniel Kvammen holder fortsatt på i Amfiet, så jeg sitter fast i coctailbaren en stund til. Til min store glede viser det seg her at mais kan smeltes om til store stettglass som kan romme ulike GT-varianter som fortjener ein som meg, liksom. Dei er nemleg merkligare enn eg e. 

Kl. 18.10:

Da er Amfiet blitt avkvammet, og pute med ryggsekk lå trygt og pent nøyaktig der jeg forlot dem. Nå skal jeg sitte musestille her og drikke vannglasset mitt og enda et vannglass og så er det The Shins før vi vet ordet av det.

Kl. 18.25:

Fra Vindfruen kommer det hiphoplyder fra noe bergensk (selvsagt) som kaller seg Hester V75. Jeg synes det høres passe generisk ut og tenker på den gamle galopptreneren Terje Dahl som for mange år siden fikk førstesiden på VG med utsagnet: "Trav er for fulle bønder". 

En stor sorg i livet mitt er at til tross for at jeg har mange flotte hatter hjemme, har jeg aldri blitt invitert på Øvrevoll. 

Det siste her kan betraktes som skamløs fisking. (NEI, Kjell Ingolf Robstad. Det står ikke fisting der! Fisking! Noe helt, helt annet!)

Kl. 18.45:

Nå begynner The Shins. Høres ut som de har med tamburin. Sola henger over scenen og i motlys ser man ikke stort. Fa får man lytte i stedet. 

Kl. 18.50:

Når øynene har fått vent seg til lyset, ser jeg at The Shins er et band med befriende standardoppsetning med unntak for tamburinen. Bassisten står fjellstøtt på to bein og intet hoftevrikk er å spore. Sånn skal det være. Vokalisten har imidlertid på seg sixpence og det er jeg ikke så sikker på om jeg er så glad i. 

Kl. 19.10:

Hørte jeg steelgitar? Jeg liker ikke steelgitar. Det minner meg om skog, og da kommer det neppe som en bombe at jeg ikke liker skog heller. 

Jeg har - på tross av stedsans og gode kartlesingsevner - en tendens til å gå og sykle meg bort i skog hver gang jeg prøver. Det begynner faktisk å bli litt slitsomt, så jeg har trappet ned min bruk av skog. 

Det er ikke steelgitar. Godt. 

Kl. 19.30:

The Shins har dekorert scenen med mange store rosa tøyroser. En kontrast til Ryan Adams' tiger, men vel så uforståelig.

Kl. 19.35:

Nå synger de en ganske rolig. sang jeg liker veldig godt. Bare så synd at folk rundt meg skravler så fælt at Shazam ikke virker.

Kl. 19.45:

The Shins avslutter med en superduper up-tempo cover av Tom Pettys "American Girl". Stor jubel og masse applaus. Aftenposten gir nok konserten terningkast 2. Tanta er litt erratisk om dagen. 

Sola stakk nå bak en sky, og dermed gikk det et grøss gjennom alle 22-åringene med heklet topp og knøttsmå shorts. Nå gjelder det å finne frem den maritimt stripede genseren fra handlenettet. 

Det er nemlig årets must-have i år:  Handlenett med trykk på — og runde Ray Bans. Gutta kan komme som de vil, så lenge de ikke har man buns. Jeg så én sånn i går. Alle andre har klippet håret og tatt seg sammen i løpet av det siste året. 

Alt lykkes for denne regjering. 

Kl. 19.55:

Jeg lurer på om Cezinando gikk forbi nettopp, men sannsynligvis var det en annen med et generelt utseende. Onsdag trodde jeg at jeg så William fra Skam, men det var en annen med hettejakke og solid nese.

Kl. 20.35:

Jeg har flyttet et nivå ned der Pepsiloungen danner en levegg mot nordavinden. Her er det bare å sitte i ro og vente på The Pixies. De kommer om en time og ti minutter. 

Fra folk i stuer meldes det om at Isabelle Pedersen skadet seg underveis på 100 meter hekk. Synd. Isabelle er en bra bergenser. 

Kl. 20.50:

Isabelle har skadet hamsteren sin, sies det.

Kl. 21.15:

Filip Ingebrigtsen har godt dressert hamster, så han er videre til finalen på 1500 meter. Den går på søndag. 

Dette var kveldens Sportsrunde. 

Kl. 21.55:

Ikke en gang Kari Jaquesson ville klart å få så mange sedate 50-åringer i publikum til å hoppe så mye som Bada. Han spiller fort og høyt og gidder ikke bruke tid på smalltalk. Det er jeg takknemlig for. 

Kl. 21.50:

Pixies er et av disse bandene som var kjempestore for lenge siden og nå reiser på en kjapp festivalrunde for å spe på trust fund'et til junior, puppene til konemor og sin egen klokkesamling. 

Vokalisten ser ut som han er kjempemektig, og han kunne godt gått for å være CEO i et techkonsern med sterk Taiwan-tiistedeværelse eller advokat for et avfallshåndteringsselskap i New Jersey. La oss bare kalle ham Bada Bing.

Kl. 22.05:

Bada kunne droppet Armanidressen og heller funnet en OK skjorte som ikke tvang ham til å tørke svette med det svarte silkelommetørkleet sitt. 

Det ække mye rock n'roll over det. Pixies skal ikke tørke svette. 

Kl. 22.15:

Her inne på juryrommet kaster vi oste&skinkerundstykker på hverandre og klarer ikke å bli enige om Pixies får publikum i ekstase eller om folk gir litt faen. 

Jeg har akkurat slengt avgårde en skive bayonneskinke, hylende på en tirade i retning at "det er fredag! Folk er happy så lenge de kan drikke øl, og de trenger ikke hoppe for å bevise det. Når hoppet du sist, liksom?" 

Så kastet noen litt ost og et brukt kaffefilter tilbake, og dermed står vi like langt. 

Kl. 22.25:

Jeg synes altså at Bada og resten av de andre smånissene klarer dette helt fint. Men det er litt gøyalt å høre forholdsvis hard postpunk med en vokalist som ser ut som kjærlighetsbarnet til Nikita Krustsjov og Helmut Kohl. Man skal jo ikke spekulere i diagnoser, men jeg tror han har et blodtrykksregulerende medisinregime som er like lite rock n'roll som den svarte svettekluten av silke. 

Men hey! De er her! Pixies er her! De er mellom 60 og 70 år gamle, tror jeg, men de er her!

Kl. 22.35:

Intermezzo:

Foran meg har en jentegjeng på sju sittet under konserten. De sitter i en klynge, men slik at alle ser scenen. Kjæresten til den ene kommer, og deiser ved henne uten å så mye som å snu seg eller spørre om det er greit å sitte der. To av venninnene mister utsikten og må flytte seg litt vekk fra gruppa. Ingen av dem sier noe. Dette er ikke en venninnegjeng om 10 år. 

Kl. 22.45:

Nå kommer en sang jeg har hørt før! Jeg vet ikke hva den heter, men vi synger "Where is my mind" mange, mange ganger på rad, alle sammen. Jeg også. Jeg er blitt en sånn som synger med. 

Kl. 22.50:

Røykkanon! Kanskje Bada benytter anledningen og vrenger av seg dressjakka?

Kl. 22.55:

Røykskyen er gedigen! Den treffer nå Carl Berner med et smell og stopper all kollektivtrafikk! Øya påvirker sannelig folks hverdag.

Kl. 23.15:

Da er jeg blitt behørig køavviklet ut av festivalområdet og over på Nord&Natt på Tøyensenteret. Kom hit på debrief, hvis du vil! Ledige plasser under varmelampa ute. 

Kl. 23.30:

OK, oppsummering av dagen:

Høydepunkt: Coctail med gin, agurk, angostura og ingefær

Mest irriterende: Kaja Gunulfsens babystemme

Beste mat: Egg&bacon-frokosten jeg lagde og spiste hjemme før jeg dro. 

Jepp, sånn var Øya i dag. The Shins var også bra. 

Sov godt, nattinatt!