Øyadag 2: Og solen går endelig sin gang

Blogg fra Øyadag 1 finner du her, Øyadag 3 er her og Øyadag 4 er her.

-----------------------------------

Kl. 14.10:
Formiddagen min har vært preget av en ekspansiv egenpleietimeplan. Når man skal reise seg etter gjørmepåkjenningen i går må man simpelthen ha nymanikyrerte negler, myk hud og nyklippet hår. 

Nå kan jeg lunte bort til inngangen, og pålitelige mennesker forteller at jeg ikke trenger støvler!
Sola skinner! Og jeg har en fin rød sittepute! Dette blir fint. Du skulle vært her.

Kl. 15.00:

Da er jeg på plass, og ryktene var sanne: Dette er ikke stedet for hvite sneakers til 2000 kroner, men svarte goretexsko går helt fint. Kanskje ikke det skjeggete baristaer på Løkka går med, men de oppdager nok at de semskede mokasinene deres kommer til å hate dem etter bare noen meter. Jorda er fortsatt litt fuktig og det er tilløp til gjørme i inngangspartiet, men enn så lenge ikke støvelvær og heller ikke verre enn at sitteputen min storkoser seg øverst i Amfiet.

Nå må jeg finne ut hva jeg skal bruke dagen min på, utover å beundre egne negler.  

Kl. 15.05:

Nå begynner et band som heter Skadedyr. De later til å kjøre inn like mange på scenen som Jaga Jazzist og Team Me til sammen, altså i underkant av 50. De har trombone!

Trombone er gøy. Skadedyr er gøy å se på når de er langt unna, enda de er faretruende mange. Jeg blir her. Ølen min også. 

Kl. 15.10:

De har trekkspill! Fiolin! Tuba! Dette er som en musikkskole for voksne, og Øyapublikummet får være med på skoleavslutningen. Snart er det kakelotteri og oppfordring om å melde seg som frivillig til loppemarkedet eller til å selge dorullsekker. 

Kl. 15.20:

Jeg får ta noen kakelodd, men dorullene mine får jeg fra Frode som leder Oslo Arbeiderparti. En gang i året kommer han med høykvalitetsprodukter og pengene jeg betaler, går til Bøler & Nøklevann skolekorps. Ikke til Oslo Arbeiderparti. Det er jeg ganske trygg på. 

Kl. 15.30:

Skadedyr er slitsom i lengden. Godt bandnavn i så måte, men jeg tror det skal være mulig å bli kvitt disse om ikke lenge. Dermed kan de krype ned i bomberommet på skolen og øve videre. Foreldrene er nok uansett stolte. 

Trommisen forteller at de tidligere oppkalte låtene etter skadedyr, men at de nå kaller opp etter nyttedyr "som et ledd i omvendt psykologi". Det ga nok fornuft da han sa det høyt inne i seg. 

Kl. 16.00:

Jeg er over i Vindfruen for å høre på Sigrid. Hun er en kjempekul sunnmøring helt oppe på Warholmnivå. Har du ikke hørt noe av henne på radioen, hører du for mye på NRK Alltid Nyheter. 

Kl. 16.25:

Jeg spiser middag eller eftasvæl eller non eller hva det nå heter når man spiser mat på denne tiden. 

Jeg bestilte noe de kalte BBQ-brisket on a bun, og det viste seg å være et stykke tørr søndagsmiddag på et rundstykke. 

Artig konsept. Kjøper det ikke igjen. 

Kl. 16.40:

Det var en tabbe å plassere Sigrid i Vindfruen i stedet for Amfiet. Hun ville glatt fylt opp og fordelen med Amfiet er at alle får både se og høre. I Vindfruen får alle høre, men bare noen får se. 

Sigrid fremførte flott mainstreampop og det hørte ut akkurat som det gjør på radioen. Slett ikke alle klarer det. 

Kl. 16.45:

Jeg er altså tilbake på puten min, og her begynner det å fylles opp. Jeg må sjekke hva som skal skje nå, for infoskjermene til Aftenposten er ikke så gode på info. De forteller stort sett hva som har skjedd, og det er ikke så viktig. Mulig det er dette de kaller nyhetsdekning. 

Kl. 16.50:

Det er noe som heter Feist som spiller i Amfiet. Det er ikke er band, men en dame i sjokkrosa kjole av noe jeg tror er råsilke. 

Musikken minner om Phoebe Buffets. Dyp vokal etterfulgt av kjempeharde slag på gitarstrengene, og så gjentar man det 20-30 ganger.

Hun ble Grammynominert for fem år siden, og det er jo stas for henne og familien. 

Kl. 17.10:

Feist (hvordan uttaler man det? Feist? Feest? Faist?) holder på fortsatt, og folk er veldig ivrige og flinke til å klappe. 

Jeg kommer ikke over hvor hyggelig alt er her. Jeg gikk fra pute og sekk og ble borte en time, og ikke et sekund var jeg redd for tjuvradder. Det har nok noe med at alle frivillige - bartendere som vakter - er så superhyggelige og husker å si "Kos deg, da" hver gang man har vært og handlet noe. Da blir det god stemning. 

Kl. 17.25:

Feist er i overkant opptatt av at publikum skal synge med, men da tror jeg ville anbefalt henne å bli litt mer kjent først. Hun kunne også rigget seg til med sangtekster på storskjerm, så skulle hun jommen fått opplevd karaoke. 

Det er og blir vanskelig å synge med når man verken kan tekst eller musikk, men jeg bidrar så godt jeg kan med små nikk i takt med musikken. 

Kl. 17.40:

Jeg er som veteran å regne siden dette er min tredje Øyafestival med ukespass. Det viktigste jeg har lært er hvordan beskytte drikkevarer slik at de ikke blir så fort kalde. Man kan putte dem i en støvel, man tre en sånn sylinderformet ting rundt glasset og man kan putte dem i en pen italiensk veske som har stive vegger og bunn. Jeg sverger til sistnevnte. Glasset står støtt og stødig, skjermet for sollys og samtidig i pene omgivelser. 

Kl. 17.55:

Apropos glass. Alle glassene er laget av mais. Jeg fatter ikke hvordan de gjør det. De er gjennomsiktige og myke og oppfører seg som helt vanlige engangsølglass, men disse er altså laget av mais. Maisen kunne blitt popcorn og Smash eller blitt grillet og servert med en kjempeklatt smør, men i stedet har de blitt ølglass. 

Og det rareste er at det er visst mye bedre for klimaregnskapet å bruke mais som kommer USA eller Mexico eller andre steder langt borte, enn å bruke glass som er laget av resirkulert plast etter at vi flinke forbrukere i Oslo har puttet det i blå pose. Er det ikke kult?

Kl. 18.00:

Alt er forresten laget av mais. Tallerkener og bestikk også. Kryssfinérplatene som brukes på trapper og plattinger er sikkert finmalt maisbark fra maistrærne. 

Typisk maistreprodukt. 

Kl. 18.35:

Jeg har hentet Pepsi Max i maisglass (man kjenner faktisk ikke snev av maissmak! True story!), smurt meg med solkrem faktor 50 og hører nå - enten jeg vil eller ikke - på noe voldsomt spetakkel fra et band som heter Thee oh Sees. 

Snart kommer Ryan Adams. Han er ganske kjent og har gitt ut en plate som heter 1989 og er et coveralbum av Taylor Swifts album med samme navn. 

Det er et nesten like artig funfact som det med glass laget av mais.

Kl. 18.55:

Fullt i Amfiet nå, og publikummere ruller nedover åsen i fint driv. Amfiet er nemlig et amfi, altså platåer som er innfelt i terrenget, men mellom platåene er det bratte hellinger. Det går helt fint å sitte i hellingene, men

ØY!!! RYAN ADAMS HAR EN TIGER PÅ SCENEN!!!

skal man sitte i hellingene, må man ha solide lårmuskler og har du ikke det blir det krampe og trilling. Stor stas. 

Kl. 19.00:

Jeg tror det er en bengalsk tiger. Den ligger musestille og forhåpentligvis er det fordi den er mett og doven. 

Jeg er nesten like glad i tigre som i valper, så nå er jeg kjempefan av Ryan Adams. 

Kl. 19.05:

Jeg tror kanskje ikke tigeren er levende. Nedtur. 

Kl. 19.15:

Nå er det ganske så varmt her i skråninga. Likevel er det ingen menn som kaster skjorta og kjører baris slik de sikkert gjør på Vinjerock og sånne steder. Her oppfører vi oss som folk. 

Kl. 19.20:

Ryan Adams har ennå ikke spilt noe Taylor Swift. Dèt og det med fake-tigeren gjør at jeg må revurdere om han fortjener meg som fan. 

Kl. 19.23

Hippie i solnedgang har funnet ut at jeg ikke trenger å se scenen. 

Kl. 19.30:

Jeg synes Ryan Adams er dritkjedelig.

Kl. 19.35:

Er det lov å spille samme sang mange ganger på rad? Det er det Ryan Adams driver med nå. Er ikke det i strid med vanlige kontraktsvilkår i bookingsammenheng? Han varierer av IG til lengden på gitarsoloen, men det er det. Han burde tatt med Taylor til Øya. 

Kl. 19.45:

Plan for resten av kvelden: 

Tasse ned mot Sirkus for der skal Gabrielle opptre. Kanskje plukke med noe overpriset, men spiselig fra en av matbodene hvis det ikke er for lang kø. Deretter gå opp igjen til Amfiet for å se The XX. 

Ryan kjører røykbomber og alskens pyro nå, men jeg lar meg ikke imponere. Jeg har sett ting brenne før, liksom. Det eneste er at om den tigeren likevel er levende kommer den sannsynligvis til å få KOLS, og hvordan får man et stort kattedyr til å bruke inhalator?

Kl. 20.10:

Taco Republica kvier seg ikke for å steke dyr som både sier pip-pip og nøff-nøff. Det skal de ha. 

Hvis du ikke bor i Oslo og vil driste deg til å prøve noe annet enn Friday's, Big Horn og Egon, kan du dra til TR i Torggata. Bra mat, gode coctails. 

Kl. 20.35:

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at Øya kan ha undervurdert grovt hvor mange tilskuere norske, kvinnelige artister trekker. Sigrid sprengte Vindfru-scenen, og nå har Gabrielle gjort det samme i Sirkus og attpåtil tent fyr på telt og publikum. Det koker her! 

Gabrielle er et soleklart høydepunkt så langt. Både hun og Sigrid burde fått tid i Amfiet. Neste gang, da!

Kl. 21.15:

Tilbake på puten der også ryggsekk med iPad har overlevert. Nå står The XX for tur. Dette bandet kjenner jeg primært fra alfabetquizer der man får 29 spørsmål der første bokstav i svarene skal fordeles på alfabetet. The XX bor derfor i hodet mitt i en kommodeskuff sammen med XTC, Xantippe og x-rays. En mangfoldig kommodeskuff, altså. 

Kl. 21.30:

Mens jeg har vært borte har også tigeren til Ryan Adams forsvunnet. Hvis noen har sett den eller vet om den gikk selv eller ble båret av scenen, blir jeg takknemlig for beskjed. Jeg håper i det minste den har det bra der den er nå. 

Kl. 21.35:

Se så mange velgere!

Kl. 21.40:

The XX er i gang, og så langt virker det som et band som liker enkle bassganger, tydelig gitar og mye stortromme. Dette er musikk som lett kan omarrangeres til skolekorps, tenker jeg. 

Kl. 21.45:

Den ene av de tre X-ene spiller bass og er snarlik Selma Blair og Heidi Nordby Lunde den gangen Heidi hadde halvlang bob og var programleder på TV. Det er ment som et kompliment assa, Heidi. Jeg tør ikke tirre opp stortingskandidater så tidlig i valgkampen. 

Kl. 21.50:

Den mannlige vokalist-X-en forteller at de har så gode minner fra da de var på Øya i 2010 og er SÅ glad for å være tilbake. Og dermed gir vi oss ende over og hulker og applauderer om hverandre. De liker oss! De liker oss virkelig! Han sa det! Vi hørte det, alle sammen!

Kl. 22.00:

Alle sangene til The XX er duetter og tilhører musikksjangeren "Sanger om perioden før, under og etter skilsmisse". Tekstene handler om tvil, svik, om ikke å bli forstått og det å være alene. Dette er en smart forretningsstrategi. Det later jo ikke til at skilsmisser går av moten med det første, og ting som folk driver med trenger alltid gode soundtrack. 

Kl. 22.10: 

Nå får stortromma kjørt seg skikkelig. Det er nok den som kan klandres for utroskap, kommunikasjonsproblemer, overtidsjobbing og dårlige prioriteringer i forvaltningen av fellesøkonomien.

Kl. 22.40:

Så begynte folk å gå, og påfallende mange par gikk. De har sannsynligvis fått nye innfallsvinkler på kranglingen og må hjem for å kaste tallerkener og rope. 

Jeg gikk også selv, først ned til John Olav Nilsen som holdt på i fint driv i Sirkus, og så ut, bort og til Postkontoret der de har øl som er minst like dyrt som på Øya. 

Takk for idag, Øya! Takk for Gabrielle og Sigrid og masse flinke, proffe og snille folk på alle poster og steder. Sees i morgen!