Øyadag 4: Gjørme og Grace

Kl. 15.15:

Her er jeg! Etter en litt pjuskete start på dagen, har jeg fått meg rødcola og en av Narvesens utmerkede rosinboller. Et lite dryss Paracet, og jeg er klar for siste dag på Øya. 

Kl. 15.30:

Dagen min begynner i Sirkus på en konsert jeg har sett frem til siden jeg begynte å høre gjennom artistlista. Electric Eye er fra Bergen, men på tross av det spiller de flotte rockesaker. De flotter seg med egen perkusjonist som slår løs på to sett congas, og det burde flere band gjøre. 

Da jeg var ung spilte jeg i et firemannsband som hadde oppsetningen keyboard og congas. Vi kunne én sang, men den ble til gjengjeld spilt i Ungdommens Radioavis. 

Kl. 15.40:

Men Electric Eye, altså. Anbefales for alle som liker store lydbilder og lange instrumentalpartier. Sirkus er full, og det er ikke bare fordi det har begynt å regne igjen. Jeg er glad jeg har oransje støvler på meg, for gårsdagens gjørmebad kommer til å gjenåpne skikkelig om få øyeblikk. 

Kl. 16.00:

Det er ikke rart det regner her, med alle disse vestlandsartistene. Jeg har trasket opp til Amfiet, og her spiller noe sunnhordalandsk som heter Frøkedal og Familien. Det er litt som Vamp, bare med kvinnelig vokal. Er ikke så glad i Vamp, men mange andre er jo det. De lærer nok. 

Kl. 16.05:

Vamp er i grunnen et teit navn på et all male-band. 

Kl. 16.10:

Dette er en Frankfurter til 85 kroner. Matprisene på Øya er det eneste med arrangementet jeg er gjennomgående misfornøyd med. De to små svelene jeg spiste på torsdag kostet 120 spenn. 

Pølsa var OK, men smakte mer som en 45 kroners pølse. 

Kl. 16.40:

Masse folk! Lett å gjenkjenne dem med dagspass. De har hvite sneakers som i kveld kommer til å være sjokoladebrune og i morgen tidlig er de grå. Det er uunngåelig på tross av at sola endelig har  møtt opp. Gjørmehavet trenger langt mer tid for å tørke opp. 

Noen i Friluftsetaten vil nok gråte en skvett når de tenker på alle de små gresstråene som har avgått ved døden. Men det er jo bare å plante nytt. Kanskje man burde legge kunstgress i hele parken? Det er jo så slitesterkt. 

Kl. 16.55:

Veldig, veldig slitsom jazzmusikk fra Vindfruen. Kamasi Washington er visst svært kritikerrost, men jeg synes det er bråkete. 

Jeg blir sittende i Amfiet litt til og kjører på med et nytt lag solfaktor 50. Man må passe på huden for det er så dyrt å kjøpe ny. 

Kl. 17.25:

Frijazzen i Vindfruen bare holder på og holder på, og snart kommer Sondre Justad. Han har bergtatt unge som gamle med sanger som alle som én handler om at det er leit å ha kjærlighetssorg. 

Jeg har flyktet unna så langt det gjør seg gjøre, og har deiset ned i Haven som er en ganske liten scene. Det fine er at den ligger nederst i en bakke og derfor er det mulig å sitte mens man hører på musikk. 

Kl. 17.30:

Inne i Sirkus gjør Neurosis et svært hederlig og langt på vei vellykket forsøk på å overdøve saksofonen til Kamasu Washington. Det fortjener de mye ros for. Neurosis opererer i følge programmet innenfor sludgesjangeren. Ikke spør. 

Kl. 17.40:

Jeg er i Hagen for å høre på Fidlar. Det er pussig nok ikke en spin off av den dansegjengen til Aleksander Rybak, men en amerikansk rockegruppe. Deres største hit er "Cheap beer", og det er en parole man kan like. Billig øl er i hvertfall mye bedre enn Sondre Justad. 

Kl. 17.50:

En statssekretær (som skal få forbli anonym siden han er i pappaperm og ikke på jobb i Helsedepartementet) er observert rett foran scenen i tydelig entusiasme over Fidlars sang om billig øl. Dette lover godt for høstens statsbudsjett. 

Kl. 18.10:

Jeg er altså så urutinert. Ladekabelen til telefonen ligger hjemme, og da hjelper det ikke at powerbanken er stinn av strøm. Jeg må stikke hjem for ellers kan jeg risikere å gå tom for juice i løpet av kort tid, og det vil vi vel ikke?

Kl. 20.00:

Det ble litt lenger pause enn meningen var. Lenestolen min hjemme var så god... Det er likevel ikke så verst å sitte på pute i Amfiet og høre på The Foals. Det er stappfullt her, og det kan være at folk tenker det er lurt å komme tidlig for å sikre plass til Grace Jones-konserten etterpå. Eventuelt har The Foals en større fanskare enn jeg har visst om. 

Foals er litt som Travis og den gjengen der. Fin pop. 

Kl. 20.05:

Noen tror det er skummelt på Tøyen, men det er det ikke, altså. Jeg har bodd her i 22 år og ikke opplevd noe skummelt. Og om ikke det er nok, kan jeg berolige med at forsvarsministeren bor borti høgget og i dag ble påtruffet mosjonerende forbi Munchmuseet. 

Hun var på Øya i går og så Highasakite. Vi var helt enig om at det var mye gjørme.

Kl. 20.25:

Jeg er - om noen skulle være i tvil - kjempeglad for at Øyafestivalen for tredje år på rad foregår på Tøyen. De to foregående årene har riktignok en liten håndfull naboer på Sofienberg sutret fælt over alt fra høy musikk så sent som klokken 22.59 og stilasbygging som er noe mer høylytt enn stabling av garnnøster. 

Men i år har kritikken stilnet, og det er bra. Jeg ble veldig glad da jeg tidligere i dag oppdaget gjørmete støvler i hver etasje i bygården min. Det kan selvsagt være at de var på multebærtur i går, men jeg vet nok egentlig godt at de også var på Øya. 

Kl. 20.40:

Mens jeg sitter her og venter på Grace og får en god dose tekno fra en eller annen DJ som spiller på housescenen HiFi-klubben, kan jeg prøve å oppsummere litt årets festival for meg selv. 

Været preget unektelig mesteparten av festivalen. Enten regnet det eller så var det kjempekaldt. Utendørskonserter er bedre når sola skinner og man kan ligge i gresset. Men dette er topp tre av musikkopplevelsene: 

1. Lush. Stort gjensyn med gamle helter

2. Hedvig Mollestad Trio. Helt ukjent for meg og en veldig kul opplevelse med noe så sjeldent som et instrumentalrockeband med kontrabass. 

3. Grace Jones. Håper jeg. 

Kl. 21.00:

Kaldt nå som sola har gått ned. Jeg har tatt på min svart/hvite setesdalsgenser, og sammen min polkadotmønstrede kjole i samme farger, utgjør jeg en interessant mønstermiks. Hadde jeg vært på fjernsyn, ville seerne fått epilepsi. 

Det viktigste er å holde varmen. Det vil alle småripsene i bittesmå dongerishorts skjønne når de våkner med blærekatarr i morgen. Ull er gull. 

Kl. 21.40:

Og der er Grace i gang! Hun har på seg en gullmaske med pigger a la Frihetsgudinne. Det har hun fordi hun er Grace Jones og da funker alt. 

Kl. 21.45:

Vi kan ikke være helt sikker på at det er Grace Jones inni kostymet. Ofte er det Geir Børresen. 

Kl. 21.50:

Hvis det er Geir Børresen, har han virkelig vokst som vokalist siden smurfeplatene. 

Kl. 21.50:

Grace har reist en del og observert at folk snakker forskjellige språk: "Some places people say 'Tack' and 'Tack så mycket', but that changes. So we say 'Thank'."

Så enkelt er det. 

Kl. 22.05:

Grace er født i 1948. Det er samme år som Sondre Kåfjord og Gerd Liv Valla. 

Kl. 22.15:

På flere konserter har de gjort noe kult med storskjermene i Amfiet. De viser nemlig i svarthvitt. For Grace Jones' del er ikke virkningen så formidabel siden hun har svart og hvit kroppsmaling over hele seg, men kontrastene blir forsterket. 

Jeg ville glidd så smooth inn i scenebildet med setedalsgenseren min. 

Kl. 22.20:

Ikke vær redd, Grace! Jeg skal fange den onde nidoranen. 

Kl. 22.25:

Magnhild Meltveit Kleppa er også like gammel som Grace Jones. Tro om hun har blitt kroppsmalt i voodoomønster sånn i det siste.

Kl. 22.30:

Nå synger hun "Amazing Grace". Litt tacky, eller?

Kl. 22.35: Kjapt kostymeskift, og nå har hun fått på seg en bowlerhatt i sølvlamé. Sa jeg ikke det for noen dager siden? At lamé er skikkelig tilbake? Jeg skal strikke noe i lamé. Pute eller v-genser eller klut eller noe. 

Kl. 22.40:

Nå synger vi, alle sammen. "Å-åh", synger vi så pent at Grace blir rørt og sier hun føler masse kjærlighet. 

Kl. 22.45:

Grace har igjen vært bak scenen, og denne gangen har hun vært i My Little Pony-stallen og slaktet og flådd den hviteste og fineste av dem alle. Den skinnende manen har blitt et hodeplagg med nydelig hestehår som flommer ned Graces skuldre og rygg. 

Kl. 22.50:

Nå er hun ute blant publikum og flanerer. Det virker som en sikkerhetsrisiko som det sannsynligvis er tegnet mange forsikringer for. 

Kl. 22.55:

Å, kom igjen, da. Ikke lat som om konserten er ferdig uten at du har sunget "Slave to the rythm" 

Nå kommer hun ut igjen og sier hun ikke vil gå hjem, men det er det altså bydelsoverlegen i Bydel Grünerløkka som bestemmer, og han har sagt at klokken 23 skal naboene få ro. Men hvis alle naboene allerede er her (som jeg har dokumentert lenger opp), må vi vel kunne få en trall eller to til?

Kl. 22.56:

Og der kom den. Som prop har hun en rockering som hun klarer å holde i fint driv rundt livet. Hun er så fantastisk!

Dette er dessverre siste sang, og jeg skal pakke ned festivalkontoret. Puter skal samles og ting skal puttes i sekk. 

Sov godt og takk for at du stakk innom bloggen!