Øyadag 3: Planen i dag er ikke å ha det moro, men å overleve.

Kl. 14.50:
Det er flott musikk på Øya nå, og jeg sitter bare 50 meter fra hovedscenen i luftlinje. Jeg er varm og god, drikker te og har det helt topp, men snart må jeg forlate leiligheten min som altså er nærmeste nabo til festivalområdet. Det er på tide å gå ut i regnet og til det ukjente.

Jeg har dekket meg med hjemmestrikkede ullplagg fra topp til tå, satser på at Mariusgenser i klassiske rødt/hvitt/blått-farger matcher perfekt mine oransje støvler, rosa pulsvanter og den fiolette regnjakken som hittil ikke har vært brukt. Jeg tar også med meg en søppelsekk som jeg kan ha utenpå sitteputen min og Høyre-regnponchoen "Fortsatt fremgang". Tipper det slagordet blir nøyaktig like vellykket i dag som det var i 2005.

Det kan da være at bloggen min blir begrenset i dag siden mobiler og nettbrett ikke trives med vann, men jeg får prøve å komme meg under et tre eller noe innimellom. Basecamp blir øverst i Amfiet. Ta med en kopp kaffe om du kommer innom.

Kl. 15.35:

Da er jeg på plass med stumpen godt plassert på en søppelsekkemballert campingpute. Sånn ser det ut:

Til venstre ser dere en øl og rett frem ser dere Hedvig Mollestad Trio. Det høres ut som en visetrupp, men er en artig blanding av kontrabass og harde gitarriff. Noe for store og små, altså. 

Ellers ble statskultursekretær Bård Folke Fredriksen observert i inngangspartiet. Fint å se Makta sånn i levende live. 

Kl. 15.50:

Hedvig Mollestad Trio var et overraskende bra møte. Først etter en halvtime slår det meg at dette er et instrumentalband. At tre musikere kunne levere et sånt lydbilde av gitar, kontrabass og slagverk, hadde jeg ikke trodd. 

Jeg begynner å føle meg riktig bra, bare se:

 Kl. 15.55:

Trioen er ferdig og jeg må vende tilbake til å overleve. Det er jo ikke høljregn, men sånn jevn, tett drypp kan være ekstremt irriterende. 

Så langt ser det ut til at alle er fornuftig kledd i regnponchoer og -jakker, men ingen har så fine støvler som jeg. 

Kl. 16.05:

Og der var det på med poncho og bort med moralen. 

Kl. 16.35:

Har søkt asyl og tilflukt i Pepsiloungen på toppen av Amfiet. Her er det tak og øl som jo utgjør kjelleren i Maslovs behovspyramide sammen med wifi og mobillader. Her kan jeg og støvlene mine være en stund. 

Kl. 16.50:

Alt det blå og bulkete på bildet er altså regnponchoen min, ikke et vrengt medlem av barbapappafamilien. 

Jeg har ikke så mye å melde. Om 50 minutter skal jeg ned og se 90-tallsbandet Lush. Som en bonus foregår konserten i kjempeteltet Sirkus. Tak over hodet og øl i munnen, der også. 

Kl. 17.10:

Det foregår jo en konsert nede på Amfiet som jeg kunne fulgt med på om jeg hadde likt band som er inspirert av og har  jobbet med National Bank og BigBang. 

Jeg er ikke en sånn en, altså stenger jeg lydene ute og stirrer tomt ned i glasset mitt. Lush om 40 minutter. 

Kl. 17.25:

Jeg må ta skikkelig sjølkritikk, jeg. Band of Gold var faktisk bra, og hadde jeg nå sittet på gresset og det var 24 grader og livet hadde smilt, hadde dette vært perfekt soundtrack. 

Men livet vil det ikke slik. I stedet har jeg regnponcho og kalde fingre. 

Kl. 17.45:

Jeg er endelig på Lush-konsert, noenogtjue år etter at min venninne Elisabeth spilte en CD med dem og jeg tenkte at "Dem må jeg høre live engang". 

Og nå er vi her, alle sammen! Lush og jeg, og vi har tak og øl og noen av oss har Høyreponcho og andre har det i hvertfall ikke, men bra har vi det. 

Kl. 18.25:

Og plutselig, som om jeg var 23 år, har jeg sneket meg frem og er fem meter fra Lush! Se!

Kl. 19.00:

Og kjapt som en bisamrotte er jeg plutselig tilbake oppe i Amfiet. Eagles of Death Metal er bandet som spilte i Paris-nattklubben Betaclan da noen stormet inn for å være jævlig og lyktes. 

Det er kanskje det de er mest kjent for i dag. Men de er altså et helt kult rett-frem-rockeband som er verdt å høre på. 

Jeg kan beroe skeptikere med at dette er nærmere Rolling Stones enn Mayhem, til tross for navnet. 

Kl. 19.25:

Det er altså så rart, men vokalisten i Eagles of Death Metals er faktisk ordinert katolsk prest. Ikke noe eterisk tullereligiongreier, men altså skikkelig katolsk prest som likevel kaller alle motherfuckers som han elsker intenst. 

Selv om jeg ikke skjønner noe som helst, gjør det meg litt glad. At det nå er oppholdsvær, hjelper på.

Kl. 19.40: 

Dagens kulturpersonlighetsgjester er Julie og Torbjørn. Begge har gummistøvler, og det er drevent. 

Kl. 20.05:

Shit. Det regner igjen, og Sirkus er full. Nå gjelder det å håpe på at nok hipstere får med seg skjeggvennene til Highasakite så ordentlige folk kan få sett New Order. Selveste New Order. Å, som jeg gleder meg! Jeg har droppet fredagsquiz for å se New Order. Men Chvrches holder på, og det gjør ventetiden til å leve med. 

Men det skjer jo ikke noe spennende utover at jeg går hit og dit. Alle kan jo det. 

Kl. 20.30:

Livet på øya. 

Kl. 20.50:

Midt i teltet som heter Sirkus går det en elv. La oss kalle den Styx. Der snubler folk ustanselig, og noen velter og legger igjen glassene sine. Folk som ikke passerer Styx kommer ikke frem til scenen og må gå hjem, ribbet og fattig. For sånn er jo livet. 

Men snart begynner New Order. Da skal alle unger hjem. Det må det komme et dekret om. De kan gå og se Highasakite, men de må gå bort. Nå. 

Kl. 22.20:

Du som leser dette er sikkert gammel. Det innebærer at du burde fortalt barna dine at det er gøyalt at de får komme på festival, men de må ikke gå i veien for voksne folk, for de gjør det. De burde vært på Highasakite i Amfiet, ikke tatt opp plass for oss andre på New Order-konserten. 

Dere må altså skjerpe dere. 

Kl. 23.20:

Også var det slutt for kvelden. Nå er det én dag igjen av festivalen. Jeg må ha en drink. Hvem vil ikke ha en drink? Ingen, så vi drar til baren Nord på Tøyen. Natti!