Øyadag 1: Fra gjørme er vi kommet.
Kl. 22.50:
Massive Attack har et sceneshow full av bibliotekreferanser og vilkårlige navn som svever forbi. Det er, ærlig talt, litt slitsomt å følge med og jeg skjønner ikke hvor de kjører på med en remse på bakveggen der navnene til Anne Frank og Mullah Krekar følger hverandre på løpende bånd.
Men ellers har dette vært en fin ting. Jeg liker fine ting. Håper det blir fine ting i morgen også. Da blir jeg glad.
Kl. 22.35:
Beklager, men det skjer ikke så mye her. Massive Attack har lagt inn to gode håndfuller gamle 90-tallsminner, og det liker vi godt. Det er kaldt på snuten og langt til bardisken, men jeg blir sittende. Mye mulig jeg blir mer overivrig i morgen så jeg kan være en observant observatør.
Vi får håpe det.
Kl. 22.30:
Nå spiller de Angel. Det er den sangen du har hørt og som de fortsatt tjener trailerlass med penger på. Fremføres helt fantastisk. Jeg er misunnelig og har det så bra. 
Kl. 22.10:
Ellers bedriver Massive Attack en opplysende runde binært sceneshow. 1- og 0-tall fyker over bakteppet. Jeg føler meg som en perifer Matrix-figur. Lyden er fin, da. God stemning.
Kl. 22.05:
Mange overlevde 90-tallet og overleverte furusofaene til loppemarkeder. De har nå fått barn som går i fullt alvor rundt i blomstrete pyjamaser midt på lyse kvelden. Jeg kan jo ikke gripe inn, men man skal vite at jeg løfter på øyenbryn mens jeg umerkelig rister på hodet.
Kl. 21.50:
Jeg blir veldig hensatt til slutten av 90-tallet da jeg bodde omgitt av furumøbler i en ettromsleilighet og min aller, aller mest favoritteste CD var Mezzanine. Håper alle de med nylagt bartevoks tar en kikk i pappas albumsamling og kjører gjennom hele plata når de kommer hjem. Noen plater fortjener å bli spilt gjennom fra første til siste kutt. Mezzanine er en sånn. Ikke snakk til meg før du har gjort det.
Kl. 21.40:
Massive Attack er i gang og jeg har gledet meg så til det at tærne mine krøller seg. Noe av det beste er at gutta har blitt litt eldre. Jeg har ikke det. Jeg er kjempeung.
Kl. 21.00:
Synd å si det, og beklager til alle åtte som sitter og trykker refresh, men det skjer ikke så mye her. Vi venter på Massive Attack som jeg har gledet meg så intenst til siden det ble offentliggjort at de skulle komme. Rundt meg sitter folk i grått. Alle har på grått, og det er kanskje den største overgangen fra i fjor. Da hadde 24-åringene på seg rutete skjorter. Nå er det grå gensere.
Kl. 20.40:
Aftenposten har slaktet The Last Shadow Puppets-konserten. Orker ikke mer Aftenposten i år. Tanter skal ikke være kjipe.
Kl. 20.30:
Som pauseunderholdning har Øyafestivalen lagt ut helt levende måker i Amfiet, og man vinner sikkert noe vegetarisk hvis man identifiserer artene.
Kl. 20.20:
Nå suller jeg rundt som en hjemløs bikkje, og da føles det riktig å gå tilbake til base camp i Amfiet. Her hører vi Ane Brun jamre på romsdals-engelsk om at mangt og meget er vanskelig, men akkurat det budskapet har Aurora servert på rullebånd. Det fine for Ane er at det er stor etterspørsel etter jamring, så når hun nå synger en coverversjon av Beyounces "Halo" (HÆ???), så vugger og rugger publikum med.
Kl. 19.55:
Jeg er på ukjente stier, nemlig en scene jeg aldri rakk å teste i fjor. Mad Professor spiller på Hi-Fi-klubben som er et artig lite hus langs Økernveien. Han gjorde ting og tang med Massive Attack på 90-tallet, og man skulle tro det var en fin oppvarming til sistnevntes konsert senere. Men nope. Irriterende og slitsomt. Må finne annet sted.
Kl. 19.35:
Utenfor Øya-området paraderer det en gjeng hipstere i pappaperm. De har retrovogn, helskjegg og bartevoks, hører intenst etter konsertlyder og drømmer om den dagen de kan ta med ungen på festival. De vet nemlig at bare sneipen blir stor nok, kan den settes i arbeid med å samle inn tomglass og sneiper.
Aurora forteller at hun har spart til masse hår under armene. I morgen kommer det en sak på VG-nett om armhulehår. Garra.
Kl. 19.20:
Aurora rister på krinolinen sin og kommuniserer usikkerhet og smerte, som om hun var en ungpike fra Bergen.
Kl. 19.15:
Denne jævelen har jeg jaktet på lenge. Nå er du min!
Kl. 19.10:
Altså, det er ikke det at Rod Stewart er så hott, det er ikke derfor han bør være med i øde øy-kofferten. Jeg tror bare at det blir gigaparty med skummaskiner, diskokuler og vodkaslushautomater uansett hvor han befinner seg. Og er du stuck på en øde øy, så er det sikkert interessant med Obama eller Bob Dylan sånn en halvtimes tid om gangen, men det blir liksom ikke foamparty á la Ibiza av det. Derfor trenger man Rod. Der Rod er, oppstår det foampartys, og jeg velger det fremfor studiesirkler hver gang.
Hva ellers skjer? Jo, Aurora holder på og sier det hadde vært trist om ingen kom, og det har hun jo rett i.
Kl. 18.55:
Aurora er bitteliten og laget av arktisk is og har fått snekret seg en kjole av Marie Antoinettes gamle underskjørt. Hun ser så sart og sårbar ut at ikke tordenskyene tør å bølle med henne. Ganske kul, da.
Kl. 18.45:
Men Jason Isbell er ikke Kid Rock og ihvertfall ikke Rod Stewart, så han får bare holde på uten meg. Jeg venter på Aurora, og i mellomtiden underholder Kjetil.
Kjetil jobber ingensteder og liker rødvin. Det er et fint liv.
Kl. 18.25:
Droppet å gå de 200 lange meterne til Sirkus og valgte i stedet å bli sittende i Amfiet. Her hører man i bakgrunnen Jason Isbell spille på Vindfruen, naboscenen til Amfiet. Jeg sliter litt med sånne countryrockerne, hvis ikke det er Kid Rock, da. Kid Rock er lissom countryens svar på Rod Stewart, og alle liker Rod Stewart. Hvis jeg en gang hadde blitt spurt om hva jeg ville hatt med meg på en øde øy, ville jeg svart Rod Stewart.
Kl. 17.50:
Har du sett den Telia-reklamen med hun mørke trønderen som blir ustanselig inspirert og distrahert om hverandre og derfor må ha med telefonen sin fordi da kan hun spille inn ideer og sende dem hit og dit? Hun spiller på scenen som heter Sirkus og jeg skal dit, men jeg må hvile litt nå som regnstormen har passert.
Kl. 17.35:
Valgkampponcho fra 2005. "Fortsatt fremgang". Det var en fin tid.
Kl. 17.30:
Puppet-gutta spiller mens faretruende skyer nærmer seg. Skyene har farge som skifer, og ... DER kom regndråpene. Panikk.
Kl. 17.10:
Hvis du likte Muse på tidlig 00-tall før Matt Bellamy ble ravende gal, vil du like The Last Shadow Puppets. Vokalisten heter etellerannet og er forgrunnsfigur i det bittelille bakgårdsbandet Arctic Monkeys. Fine saker. Nevnte jeg at jeg har pute å sitte på og tørre poter? Og at nå er det varmt og godt her og nesten som å være inne, bare bedre?
Kl. 17.00:
The Last Shadow Puppets har med seg ekstra masse basslyd, en bratsj og en cello. Bratsjister er heldige som får oppleve så mye.
Kl. 16.45:
COME ON OSLO YOU SEX MACHINE!
Jepp, jeg er på plass øverst i Amfiet sammen med 5000 andre brennheite tilskuere. The Last Shadow Puppets mener i hvertfall vi er det, og de vet sikkert sånt. Jeg har fått øl til 85 spenn og prøver å komme meg etter å ha LØPT fra Solli Plass til Tøyen. OK, tatt banen, da.
Jeg er så inderlig bekymret for vær og føreforhold. At det ikke skulle bli strålende sol fra skyfrihimmel har ikke streifet meg før denne uken, og nå ser jeg at det skal regne alle dager med unntak av torsdag. Fredag skal det bli 14 millimeter nedbør, og dette er jeg virkelig ikke rigget for. 14 mm nedbør betyr bunnløs gjørme på bakken og i skoene og i ørene og på fingrene og på alle elektroniske hjelpemidler jeg må ha med meg.
Jeg liker ikke ute så godt. Ute er fint når det er omtrent som inne, bare litt varmere. Hvis ute er kaldt og vått, oppsøker jeg ikke ute. Da blir jeg inne. På tross av dette har jeg i sommer anskaffet meg goretex-tursko og regnjakke fra Helly Hansen (hvorfor er en lang historie), men det er jo ikke dette jeg vil ha på meg på en urban hipsterfestival.
Og hva med den fine, myke puten jeg har tenkt å sitte på? Må jeg stå på konsert? Det vil jeg ikke. Jeg vil sitte. Som om jeg var inne. Bare varmere.
Kommentarer
Legg inn en kommentar