Øyadag 2: Sveler, støvler og støy

Kl. 14.15:

God morgen og velkommen til en fin oktoberformiddag på Øya. Sola skinner, og natten var ganske sikkert så godt som frostfri. 

Jeg har vært på plass på festivalområdet en times tid allerede selv om det ikke skjer så mye før i 15-tiden. Jeg har imidlertid rukket en hel masse, så nå må du sette deg godt ned og høre.

Aller først la jeg ut puten min. Det er en gråspraglete sak som ble kjøpt på Jysk for om lag sju år siden, og den har overvintret og oversomret i kjellerboden min. Først da jeg gikk ned for å hente den, slo det meg at det kunne være en fare for at den hadde blitt brukt som kjærlighetsrede for gnagere av ymse slag. Lett skjelvende sparket jeg i puten, først ganske lett og så kjempehardt. Ingenting skjedde, så da tok jeg resolutt tak i den og ristet kjempehardt mens jeg ropte SJUSJ! to ganger. Da det ikke ramlet ut små, forvirrede musebarn, erklærte jeg puten for støvete, men for øvrig ubesudlet. Så nå er vi her, puten min og jeg, og dette er utsikten vår:

Kl. 14.30:

Men jeg har jo gjort mye, mye mer enn bare å sitte på pute og glo på ikkeno. Etter å ha markert territoriet mitt med Jysk-pute og en diger ulljakke som jeg tror er velegnet for den kjølige før-adventstiden vi er inne i, dro jeg på shopping. Det er en haug med små boder som selger alt fra vinylplater til bartevoks (jeg tipper i hvertfall det er en bartevoksbutikk her, for markedet er så definitivt til stede. Om det ikke er en bartevoksbutikk her, og du som leser dette har vurdert å starte opp i bartebransjen, er det bare å kaste seg over telefonen for det er sikkert plass til flere boder her.)

Men jeg skulle ikke ha bartevoks, jeg skulle ha støvler. Ja, støvler. Støvler. Jeg har ikke eid støvler siden jeg gikk i sjetteklasse. Jeg er jo inne når det ikke er behagelig ute. Det finnes dårlig vær, og det holder jeg meg unna. Jeg ville med andre ord vært en ordentlig dårlig uteligger eller terrengløputøver. På tross av dette, la jeg fryktløst i vei mot støvleboden, og sa "Et par oransje i størrelse 36, takk". Damen sa at det hadde de ikke, men om kanskje 37 kunne passe? Og jeg sa: "Det er vel bare én måte å finne ut av det på", og dermed hadde jeg støvler på meg for første gang siden en høstkveld i 1982. 

Jeg kjøpte dem, jeg. Er de ikke fine, sånn til støvler å være? 

I morgen kommer nemlig syndefloden, og da er det lurt å ha godt synlige støvler når Noa m/crew kommer for å plukke meg opp. 

Kl. 14.40:

Etter det historiske støvlekjøpet var jeg både fortumlet og lett skjelvende i knærne, så da måtte jeg finne mat. På vei til matgata møtte jeg en stor delegasjon med ordfører og kulturdirektør i spissen, og de ble vist rundt av en flink Øya-person. Delegasjonen virket ivrig og engasjert og sa ting som "Så det er mye norsk mat, altså? Det er veldig spennende, altså!"

Kl. 14.50:

Men altså mat. I fjor hadde Øya blitt kjøpt opp av en pengesterk kållobby som sørget for at det var kål i absolutt alt. Til og med fish&chips hadde med seg en dæsj kimchi på siden. Derfor var jeg spent på om Konkurransetilsynet hadde involvert seg i forkant av årets festival, og det virker som Christine Meyer har sørget for et langt bredere matutvalg i år. Fortsatt er det en del kål, men langt mer tilbaketrukket i sin tilstedeværelse, kunne jeg konstatere etter en rask marsj rundt i matbodsirkelen.

Jeg ente til slutt på gårdsbutikken Duggurd som selger ting til miljøbevisste konsumenter i Bærum, og alt de tilbyr kommer fra dyr som er blitt behørig kjælt med helt frem til henrettelsesøyeblikket, og grønnsakene er støvsugd for gluten og allergener. Jeg bestilte en Duggbabb som er en svinekjøttbasert kebab med coleslaw (litt kål må vi ha, da) og hjemmebakt pita. Som drikke valgte jeg noe de kalte urbrus. Sånn så dette ut:

Anyway, dette var kjempegodt og noe av det koseligste var at jeg fikk et lite glass kraft som forrett, helt gratis! Det er i det hele tatt så koselig på Øya at også jeg blir mild og blid og smiler og sier "det går så fint så" i stedet for "skjerpings!" til folk som dulter borti meg. 

Kl. 15.00:

Men jeg er jo litt her for musikken også, og mens jeg har sittet her høyt oppe og skuet over Amfiet, har en artist som heter Dagny spilt på scenen ved siden av.  Dagny er fra Tromsø og sa tre ganger at hun hadde sett så frem til å spille her, og det er jo fint. Musikken var av type standard poprock, og jeg kan ikke huske en eneste sang.

Om fem minutter begynner et band som heter Frøder her i Amfiet som altså er Øyas hovedscene. Aner ikke hva slags musikk dette er, så det blir spennende.

Kl. 15.10:

Neimen, dette var ordentlig kult! I programmet står det at Frøder har en nordisk sound, og jeg kjøper i og for seg den beskrivelsen. Selv vil jeg nok heller sagt at dette et som Bel Canto, bare mye skumlere. Dette skal jeg laste ned og ha på høstspillelisten.

Kl. 15.15:

Scenebildet til Frøder fokuserer på vokalisten som har på seg en tunika a la Steinerskolelærerinne og treningstights a la Fotballfrue. Trommisen har på pilotjakke i gullamé. Fint at lamé er tilbake. Neste år kan jeg sikkert kjøpe meg gummistøvler i både gull- og sølvlamé. Kan nesten ikke vente. Joda. 

Keyboardisten har manbun. Jaja, det hadde vært for godt om vi skulle blitt forskånet for det gjennom en hel festival. 

Kl 15.35:

Det fine med nye gummistøvler er at de kan brukes som drikkeglasstativ. Her ser dere 1 Pepsi max, 1 kjempedyr jålekaffe (skjult bak støvlene) og 1 organisk økologisk ingefærdrikk som sikkert er dyrket og tappet rett borti gata. 

Lurer på om ikke snart jeg må teste om støvlene kan brukes som ølstativ også 

Kl. 15.50:

Det er så trivelig å sitte her med to jenter som roper ustanselig til hverandre og i øret mitt "Hvor er Tuva og Ronny? De skulle jo komme! Sa de ikke at de skulle komme? Jo, de sa da det!", men jeg må videre. Jeg skal til scenen som heter Sirkus og høre et band som heter Okkultokrati. Deretter skal jeg på VIP-omvisning i frivillighetsområdet. 

Jeg har i sannhet viktige venner, så heng med. 

Kl. 16.05:

Det var metall som manglet i går! Kanke gå på festival uten en god dose metallrock. Okkultokrati omtales slik i Øya-programmet: "Bandet starta med utgangspunkt i brutale forgreininger av skitten punk og grumsete metal", og for en gangs skyld høres det ut som programforfatteren har rett. 

Alle i bandet er svartkledde, og jeg skjønner ikke et ord av hva vokalisten synger. Akkurat sånn det skal være!

Kl. 16.25:

Og i det røykteppet hever seg et ørlite øyeblikk, viser det seg at keyboardisten i metallbandet Okkultokrati har på seg blomstrete skjorte. Det må jeg virkelig si. Øya er full av overraskelser. 

Kl. 16.30:

Jeg gikk akkurat forbi Thom Hell! Og jeg lurer på om ikke jeg så Noora i sted, men alle her har jo bob og rød lebestift (inkludert meg selv), så det er ikke godt å si. 

Kl. 17.30:

Jeg er her, altså! Jeg har bare vært på tidenes Grand Extra Special Backstage Tour sammen med frivilligsjefene André og Pia. Sånn ser vi ut:

Det er 2700 frivillige på Øya som gjør alt fra å tappe øl til gjørmebekjempelse, og det er til og med noen frivillige som har som jobb å sørge for at andre frivillige har det fint og er blide. Solskinnspatruljen (ja, de heter det og det er så søtt!) kjører rundt med små traller og muntrer opp livet til svette bartendere og vakter som har som oppgave å sitte utenfor og glo. 

Kjempeflinke solskinnspatruljører

Alle som har jobbet med frivilligmobilisering kan ikke unngå å bli imponert over hvor flinke de frivillige er og hvordan alt ser ut til å gå på skinner. Det er neimen ikke gitt.

Kl. 17.45:

På Øya kan man forlate tingene sine i en time uten at noen stjeler verken gummistøvler eller ryggsekk. Mine territorielle krav er imidlertid blitt bestridt, så jeg må finne meg i at en menneskeperson sitter med tærne sine begravet ned i ulljakken jeg la igjen før jeg dro på solskinnsomvisningstur. Nå ser det likevel ut til at ungjenteflokkene som har sittet rundt meg og hørt på RnB-uling skal alle andre steder enn å vente på Mastodon som kommer til Amfiet om en time. Jeg skal høre Mastodon. Noe annet skulle tatt seg ut.

Kl. 18.05:

Når man er så heldig å få oppleve ting som dere ikke har adgang på fordi dere er late eller fattige, må jeg få skrytevise litt til. 

Dette er en liten del av frivilligområdet der de frivillige får mat og kos og massasje og arbeidsoppgaver. Her møter de opp og har vakter på mellom 8 og 11 timer, og det de får i lønn er et bra arbeidsmiljø og vissheten om en kjempefest på Rockefeller sent på lørdag når alt er slutt. 

Hvis du jobber i en kjempestor bedrift som sponser Øya og trenger å kna forretningsforbindelser, kan du kjøpe gjestepass. Da får du tilgang på et helt eget område der de kan lounge og chille og hva man ikke gjør når man er privilegert og en av dem som har mest fra før. 

Ulempen er selvsagt at du ikke får med deg noen av konsertene, og det er jo en viktig grunn til å være på Øya, skulle man tro. 

Kl. 18.30:

Jeg har fått mat, og det er virkelig hard-to-get-mat. Aftenposten meldte i dag om at man kunne få svele med pulled pork og mangosalsa, men da jeg var på frokostjakt (ja, man kan faktisk spise frokost klokken 13.30), var den boden ingensted å se. Derfor endte jeg opp med duggbabben som var helt topp. Men nå har jeg funnet svelestedet, øverst i Amfiet. For 120 spenn får du dette:

Kl. 18.40:

Men det var det jeg skulle si: Jeg lurer på om en sunnmørsk svelelobby har sneket seg inn på bekostning av kålgjengen som dominerte området i fjor. Da var det ingen svelesteder, og nå er det to. I samme periode har det blitt vedtatt å gjøre E39 fergefri, og alle vet at fergene er de aller viktigste utsalgsstedene for sveler. 

Jeg tror ikke på tilfeldigheter. Svelene har inntatt Østlandet, og første offer for invasjonen er fulle folk på festival. Som om jeg skulle orkestrert dette selv.

Kl. 18.45:

Husker dere hvordan det så ut her i Amfiet for fem timer siden? Da var jeg så godt som alene her. Nå er det sånn;

Nå skal Mastodon på! 

Kl 19.05:

Så hva kan man si om Mastodon? Sikkert mye, men jeg er redd mitt erfaringsgrunnlag er begrenset når det gjelder denne sjangeren. For meg høres de ut som Metallicas sinte hardrockfettere. De tre første radene foran scenen hytter sint med knyttneven, og det virker som bandet liker det. 

Kl. 19.15:

Grunnen til at jeg vet at dette er hardrock og ikke black eller death metal, er at bandmedlemmene har på seg t-skjorter og svarte jeans. Det lærte jeg i fjor. Black-/death-gutta har kutter, kapper og frakker. Jeg liker at det er regler og at de følges. 

Kl. 19.20:

Ojojoj, nå viser det seg at gitaristen i Mastodon ikke har t-skjorte, men en mellombrun penskjorte. Da kan reglene ovenfor skrotes, og jeg vet like lite som før om sjangeravgrensing i rocken. Den samme gitaristen har attpåtil tribal-tatovering i panna. Voksne mannen gjøre seg til sånn, da. Makan. 

Kl. 19.40:

Lite er å si om sceneshowet til Mastodon. Gutta (egentlig er det mer riktig å si menn, for disse er fullvoksne og vel så det) står fjellstøtt på to bein og spiller i vei. Bakteppet er noe som ser ut som en hinduinspirert barnetegning og nå og da slår de på noen lett epileptiske strober. 

Kl. 19.45:

Jeg lurer sånn på hvordan hardrockere er for eksempel i jula. Tar de på seg findressen og pakker opp hekleduk fra tante Anna og en treutskjært figur fra eksentriske onkel Rudolph? Hvor hardt er det egentlig å være hardrocker, liksom?

Kl. 20.10:

I fjor var det sånn at alle kvinnelige artister var fra Bergen mens i år er de svenske. Amanda Bergman spiller på Vindfruen ved siden av Amfiet. Det er sart og inderlig, eller kjedelig som andre kaller det. Tror jeg skal rusle meg en tur for å få litt varme i kroppen. Oktoberkveld på Tøyen er kalde saker. 

Kl. 20.30:

Fin rusletur. Jeg så Lise Karlsnes nedi lia, men helt øverst i parken passerte han til venstre meg:

Han var for få minutter siden på scenen sammen med de andre gråhårede kompisene i Mastodon. Og nå går han rundt som et helt vanlig menneske. Hva han heter, aner jeg likevel ikke. 

Kl. 20.35:

Jeg fryser på snuten og fingrene. I morgen tar jeg med ullvanter. 

Kl. 21.40:

Jeg har ikke lenger fingre, men litt lunkne istapper som kommer til å brekke om jeg taster hardt. Hvis bloggingen blir sporadisk og mangelfull, er det fordi det er fysisk umulig for meg å skrive. 

Men Polly Jean Harvey er i gang. Hun sendte først inn et buekorps med skarptrommer, også kom hun selv med en saksofon rundt halsen. 

Kl. 21.45:

PJ har gjort et varp på det lokale bruktmarkedet og sikret seg en tro kopi av kostymet Madonna brukte i videoen til Frozen, med fjær og glatte extensions og det hele. 

Hun har også med seg en musiker som har som partytriks å spille to saksofoner på én gang. Det er ikke alle nachspielmanøvre som funker på en scene, foråsiresånn. 

Kl. 22.00:

Som bakgrunn har PJ valgt en grå 3D-installasjon formet som en belgisk vaffel. Det hadde vært så godt nå. Med sirup og sjokoladesaus og krem og bacon og alt mulig! Og en kokende varm kopp sjokolade. Det hadde vært noe. 

Nå kommer introen til "Puttin' on a ritz" av Taco fra 80-tallet. Nei. Det var noe helt annet med masse saksofon. 

Lyssettingen er dritbra. Film noir med innslag av oransje, og jeg elsker oransje. I morgen skal jeg bruke oransje gummistøvler. 

Kl. 22.15:

Jeg tror det er varmt nede i folkemengden. Erfarne festivalfolk påstår i hvertfall det, men all leddvæske har frosset i knærne mine, så jeg vet ikke hvordan jeg skulle kommet meg ned. 

Jeg kunne gitt opp og gått hjem, men ikke denne jenta, nei. Jeg ser for meg at når konserten er ferdig, skal jeg legge meg på siden og rulle nedover amfiet helt frem til inngangsdøren min. Fin plan. 

Kl. 22.40:

Mann på scene spiller på pinne! Hihi! Han holder en pinne i venstre hånd foran mikrofonen, og slår forsiktig på den med en litt mindre pinne som hun har i høyre. 

Jeg oppfatter dette som en hyllest til og en seier for 1970-tallets musikkundervisning i barneskolen. Vi slo mye på pinner på den tiden. Idag programmerer de sikkert synthesizere eller noe. 

Kl. 22.50:

Nøyaktig kl. 22.44 kom et stjerneskudd over himmelen rett over scenen, og det var som bestilt og folk sa "OOH" og "AAH" og det var tilløp til klemming. 

Og jeg? Jeg var på do og så ingenting. 

Kl. 23.00:

Og dermed var kvelden over. I morgen skal det altså regne over 6 millimeter mellom 12 og 18, og det er ikke kompatibelt med blogging. Jeg skal prøve å kikke innom, men dette styrer jeg ikke og det liker jeg dårlig. Jeg liker å styre mens jeg er varm og tørr på beina. Natta!