Eurovision 2017: Kos i Kiev

Kl. 20.40:
Nå nærmer det seg! Jeg har åpnet en snadderflaske Moët & Chandon Grand Vintage fordi jeg vanskelig se for meg at man kan gjengi Eurovision uten kvalitetsbobler som akkopagnement. Det blå på bildet er et fryseelement og nyere empirisk forskning viser at det er like effektfullt å bruke som masse isbiter. Det tipset får du gratis.

Jeg er som vanlig full av Eurovision-forventning, og gleder meg intenst til tøysete sanger, danser, kostymer og programledere. Alt skal bli behørig dokumentert her på bloggen min, og nå er det bare 20 minutter igjen!

Kl. 21.00:
Jadda. Vi er i gang, og som vanlig arrangeres ESC i en kjempediger idrettshallaktig sak. Det er lys og spotter og farger og flasher og stjerner og glitter og deltakerne marsjerer inn i tur og orden og alt er så likt en intro til en VM-kamp i tungvektsboksing. Bare badekåpene som mangler.

Kl. 21.10:
Motto for årets finale er "Celebrate Diversity", og for å markere dette har Ukraina valgt å bruke tre kliss like gutteprogramledere. Jeg ser godt hår, myk hud og hvite tenner, og gutta er selv så klar over hvor streite de er, at de har tatt frem barndomsbilder av seg selv der det viser seg at de ikke alltid har kunnet fylle ut en glittersmoking på alle de riktige steder. Dette er slikt som gir ungdommen i Ukraina håp i en tung tid.

Kl. 21.12:

Vi begynner med Israel som jo ligger i Europa, til tross for at alle landene rundt ligger i Asia. Jordkloden har en særlig krumning på de kanter, og det passer jo bra for Israel i og med at det ikke er noe som heter Asivision Song Contest. 

Sangeren heter IMRI, og det er bare et lite tastetrykk unna INRI, men før jeg nå rører meg inn i en kjempeblasfemisk suppe som rammer minst to verdensreligioner, må jeg raskt videre og peke på de flotte undertøysaktige kostymene med innslag av tvangstrøye. Det er for få knelange underbukser og for lite tortur i denne konkurransen. Det er plass til så mye mer. Tortur-elementet gjør også at vi blir mildt distrahert fra det faktum at IMRI ikke kan holde en tone lenger enn jeg kan kaste en ku.

Kl. 21.18:
Da skal vi til Polen, og dette er den første av kveldens lange, hvite kjoler. Herved innstiftes drikkelek! En god kjeft hva-du-nå-har for hver gang vi registrerer a) Hvit kjole b) Kjole med gjennomsiktige felter c) Tekster med "Fire", "Desire" og "Higher" i refrenget.

Skål, skål & skål!

Polen-damen elsker oss. Det er jeg glad for.

Kl. 21.20:
Etter en kjedelig musikalsk start, skal vi til Hviterussland. Jeg ser en hvit kjole, mann med hatt og en blondepyntet kassegitar. Rart ikke flere hekler pynt til musikkinstrumentene. Tenk så flotte Oslofilharmonien kunne vært med nuppereller rundt fagottene og makramé rundt harpestrengene!

Sangen er bare slitsom, men jammen er de blide!

Kl. 21.25:
Østerrike coming up. Pen ung mann. Alle liker pene unge menn i ESC. Han har en Maroon 5-møter-Ed Sheeran-liknende sang som han fremfører blid som en sol mens han sitter på en sølvlamert halvmåne. Kan vi legge til "hvit dress" i drikkeleken? Ja, la oss det.

Kl. 21.30:
NRK-kommentator mener at Østerrike minnet ham om Åkken Bom, men jeg er uenig. Åkken Bom var en passiv-aggresiv øsespiller iført bløtkake og knekkebrød. Årsak og virkning er her uklare, men uansett var Hr. Bom noe helt annet enn østerrikske Nathan. 

Anyway: Nå er det noe mystisk og østlig som foregår. Buksedresser og hinduinspirert dans kombinert med skrik og tilfeldig, nesten-koordinert dans i bakgrunnen. Jeg tror ikke Armenia vinner i år heller.

Kl. 21.35:
Nederland har dyrket frem sin helt egen lille søstertrio som kombinerer det verste med Destiny's Child og Kardashian-gjengen. De har glitter over alt, øyevipper så tykke som takstein og de synger til tider trestemt. "What's with the Universe", synger de. Jeg tror dette er en miljøbevisst liten søstergjeng. Da burde de tenke på at alt det glitteret de har klint på seg de facto er mikroplast som kan ende i havet og drepe fisk og sjøløver.

Kl. 21.36:
Tyske publikummere danser kosakkdans. Ingen vet hvorfor.

Kl. 21.40:
Moldova har kjøpt seg smokingjakker som er minst 5 cm, for korte, men de tar det igjen med flott kroppsbeherskelse i hhv. sang, saksofon-spill og fiolinstryking. Saksofon-fyren har visst vært med før, og når jeg hører det irriterende riffet foresvever det meg at dette har plaget meg før.

Hei! Hvite, lange kjoler! Tre stykker! You know the drill.

Kl. 21.45:
Da skal vi til Ungarn og en sigøynersanger. Dette er et sånt folkloreinnslag som alltid får masse kred og veldig få stemmer. Hvis de hadde kjørt ned vokalen, kunne dette vært melodiøst og fint i Secret Garden-style, men de har i stedet valgt å la vokalisten (med manbun! Urk!) ikke bare synge høyt og mye, men attpåtil rappe! Dette må vi få en slutt på. Rapping i Grandprix ble vi ferdig med for 15 år siden.

Kl. 21.50:
Italia er i gang med et hemningsløst publikumsfrieri der vokalisten, en slags vag Humphrey Bogart-look-a-like, har klistret på regnbuestriper på smokingen og tatt med seg en gorilla på scenen. Høydepunktet kom likevel tidlig i sangen da han rimet "Panta Rei" med "Singing in the Rain".

Filosofen Heraklit roterer.

Kl. 21.52:
Danmark er snille og tar hensyn. De skulle sikkert hatt hvit kjole på Anja-damen som synger, men i sympati med oss og lekene våre, farget de den rød i siste liten. Anja lever seg veldig inn i sangen. Hun vil så gjerne "show you all the love I have inside", og DER går hun rett i bakken og synger mens hun står på kne og skjelver. Inderlig.

Kl. 21.55:
Portugal er min favoritt, og siden jeg har en usedvanlig dårlig ESC-teft, betyr det at de dessverre ikke kommer til å gjøre det så bra. Salvador er en sart liten steinerunge som i sin helt egne lille verden fremfører en liten ballade som kunne vært sunget på berlinske cabareter sånn rett før krigen.

Dette er så pent, og jeg skjønner ikke et ord, annet enn corazon som jeg tror betyr hjerte. Det passer ihvertall.

Kl. 22.00:
Aserbadsjan er også i Europa. Europa vokser, og EU blir mindre. Det er så fortærende.

Aserbadsjistene har litt av et sceneshow. Se for deg gulv-til-tak-tavle med masse life lessons skrevet med kritt og en høy trappestige der en mann med hestehode står øverst. Dame med kort, hvitt hår og svart leppestift synger om skjeletter. Mot slutten tar hun av seg en støvrosa jakke, og med det er visst hennes skjeletter ute av skapet. Det er jo fint for henne og fint for oss, for nå må det da komme noen hvite kjoler snart.

Kl. 22.05:
Kroatia. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Tenk deg en middelmådig baryton og en passe dårlig popsanger, så kler du dem i snippkjole og MC-jakke - også ER DET ÉN OG SAMME PERSON!
Han synger litt pop og litt opera og snur vekselvis MC-jakke og snippkjole ut mot publikum, og i bakgrunnen er det solsikker og så går han opp i falsett.

Jeg må ha hvit kjole nå.

Kl. 22.07:
Det er tid for dikt. Her er kveldens poetiske innslag, hentet rett fra de norske titlene på sang 11 til og med 20:

Kjærlighet for to

Skjeletter

Min venn

Kommer ikke lett

Dette er kjærlighet

Gjør det for din elskede!

Grip øyeblikket!

Gir deg aldri opp!

Tyngdekraft.

Jodle det!

Kl. 22.10:
Årets australske vinner av Alexander Rybak-look-alike-konkurransen har fått reise til Kiev. Han smiler bredt med livredde øyne og traver frem og tilbake over scenen uten å rette ut knærne så mye som et øyeblikk. At Australia kan være i Europa når Aserbadsjan er det, er logisk.

Kl. 22.12:
Disse green room-seansene er så kleine, særlig med en programleder som ikke kan uttale et eneste engelsk ord, men fint hår har han. Det har også de to andre, og de kan fortelle at de merker et enestående energi fra publikummerne på første rad. Neste er Hellas.

Kl. 22.13:
Lysrosa kjole er det nærmeste vi kommer hvitt akkurat nå. Vi dømmer den inn.

Skål!

Kl. 22.14:
Demy fra Hellas har et imponerende sett tenner. De er blendende hvite og står vinkelrett på hverandre og så tett at hun må nok bruke aller tynneste type tanntråd for å få vekk moussaka-restene etter middag. Sangen var sikkert fin. Litt sakte og så litt fort og så litt sakte.

Kl. 22.20:
Spania er forhåndskvalifisert fordi de er en av de "fem store", noe jeg ikke skjønner noe som helst av. Riktignok bor det nesten 50 millioner mennesker der, men ser vi bort fra Iglesias-gutta, har de ikke levert noe særlig populærkulturelt til verden etter Goya.

Bortsett fra Baccara. Vi må ikke glemme Baccara, særlig ikke nå som boybandet remjer og hviner "Do it for your lover" mens det skingrer i glass. Jeg savner Baccara.

Nå kommer Jowst!

Kl. 22.25:
Jeg synes dette er kjempekult, jeg! Men jeg synes alltid det norske bidraget i ESC er bra. Det handler nok om at jeg ikke har så god teft, som tidligere nevnt, men dette var uansett en mye bedre gjennomkjøring enn i semifinalen på torsdag. Vi får sikkert en finfin 12. plass. Og vokalisten hadde på seg en hvit, lang skjorte!

Kl. 22.27:
Måns! Måns Zemmerløw! Aldri har noen hatt flottere hud, vakrere hår eller nøttebrunere øyne. Måns burde vært med hvert år. For et flott minipauseinnslag.

Kl. 22.30:
Nok en av de fem store er klar. Nå er det Storbritannia og Lucie Jones. Hun har tømt Cardiff for hair extensions, og det er for å kompensere for at sangen er ganske kjedelig. Lucie har vært med i X-Factor og spiller til daglig biroller i turnerende musikaler. Litt som Maria Haukaas Storeng, men uten sjarmen. "Together we'll dance through the storm", synger hun og strekker ut armene slik man skal gjøre når man synger om dansing og storm.

Kl. 22.35:
Det eneste vi vet sikkert her i verden er at vi ingenting vet og at Kypros kommer til å få minst 10 poeng fra Hellas og de poengene går dessuten straka vegen tilbake til fastlandet. I disse underlige tider, er det fint at noen naturlover fortsatt gjelder. Sangen er lett å trampe takten til, men jeg klarer ikke nagler på skinnjakker. Ikke på noen jakker, faktisk. Nagler bør forbys.

Kl. 22.40:
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle holde med et sovjetisk bidrag, men her kommer Romania med en helt kokkosyk blanding av rap og jodling. Det er så spinnvilt, og den kvinnelige halvparten av duoen høres til tider ut som Anneli Drecker og bare dét i seg selv er forstyrrende og rart og fint. Me loves it!

Innspill på sms gjør meg oppmerksom på at det faktisk er Linda Hofstad Helleland som jodler. Det var en overraskelse.

Kl. 22.45:
Tyskland er nå udiskutabelt sjef i EU og Europa, Merkel kommer til å bli gjenvalgt og alt peker i riktig retning, men så velger de å sende en sang med engelsk tekst til selveste Eurovision Song Contest in the year of the Brexit. Det er skuffende. Men når de først skulle selge sjela si, er det greit at hun som kommer med den har verdens lengste bein. Alle liker lange bein.

Kl. 22.50:
Kveldens første rene rockeinnslag er endelig her. Hjemmelaget har plassert en kjempediger Damien Hirst-inspirert hodeskalle på scenen og hopper målbevisst og halvsynkront rundt den. Jeg liker det, og så lenge Putin rører rundt på Krim, får nok Ukraina masse stemmer.

Kl. 22.53:
Belgiadamen har en stemme som har utspring helt nederst i maven og buldrer opp og ut derfra. Av og til blir den så dyp at den forsvinner, men langt ute i verdenshavene oppfatter grønlandshvaler, spermasetthvaler, knølhvaler og finnhvaler ropene. Om en haug kjempevesener stiger opp fra havet i natt og duver hjelpeløst i land på strender rundt i hele verden, er det Belgias skyld.

Jeg synes ikke dette er så fint, men publikum er uenig. Det er ingen bombe.

Kl. 22.54:
Jeg orker ikke mer av disse programlederne i sine dårlig sydde dresser.

Kl. 22.58:
Robin Bengtsson har flott dress og perfekt hud, for det må man når man er svensk mann enten man skal representere landet i internasjonale sangkonkurranser eller brygge kaffe på Solli plass. Han har med seg en gjeng med andre deltidssangere/-baristaer, og dette er sømløst og friksjonsfritt og der har de jammen også fem tredemøller i sving. Robin går opp i falsett, knepper jakken opp og igjen og så er det ferdig.

Kl. 23.00:
Bulgaria har sendt en nydelig, androgyn liten sak med en stemme så mørk og fyldig at MC-/snippkjole-kroaten gråter bak kulissene. Det er også ganske behagelig med et nedtonet sceneshow der alt som rører seg er lille sangermann og pausebildet av flotte skyer som Microsoft har installert som standard på PCene som brukes under sendingen.

Kl. 23.03:
Hjemme hos Alma som representerer Frankrike, er det flygel og et Mao-maleri som Andy Warhol har laget. Der henger nok også mesteparten av kjolen som hun skulle hatt på seg, men for all del, hun har legger til det. Sangen er nøyaktig lik alle andre sanger som Frankrike har sendt de siste årene: Umiskjennelig fransk folklore, mollstemt og med vage innslag av trekkspill.

Kl. 23.08:
Ukraina har sin egen versjon av Dame Edna, Flettfrid Andresen og Esther Pirelli og hen kan fortelle at nå skal vi stemme. Jeg kan ikke stemme for det er ikke jeg som betaler for telefonregningen min, og jeg kan se for meg en hel haug andre ting å spørre sjefen min om før jeg ber om lov til å sende penger i retning Østblokken.

Kl. 23.15:
Pauseinnslag. Ruslana har blitt eldre, men er fortsatt tro mot sitt tribal vs. pop-konsept. Hun har funnet frem sin fineste brynje og kallet til seg en gjeng Mad Max-skurker. Men snart kommer Rohirrim og Gandalv og hele gjengen og da er det bare å tørke av seg kajalen, gutter.

Kl. 23.20:
Det er ganske krevende med så mange hvite kjoler på så kort tid når alle sangene spilles i reprise med 10 sekunder pr. sang.

Kl. 23.25:
Nå la jeg merke til at det bare var Norge som hadde kjempediger stortromme på scenen. Det er litt artig med tanke på at alle land hadde stortrommer for noen år siden og noen hadde til og med bestemødre. Vi skal være stolte av å bo i et land som holder både synth- og stortrommer i hevd - på én gang!

Kl. 23.28:
Bertine Zetlitz har blitt stormtrooper og dannet et band bestående av stormtrooperkollegaer. Viktig med trivsel i arbeidslivet.

Kl. 23.32:
Nå har Bertine and the Stormy Girls spilt absolutt alle musikkinstrumenter som finnes i mils omkrets. Hun avslutter med en flott blokkfløytesolo før hun setter over til Green Room der programledermann som ikke kan engelsk, fortsetter å mumle med litt for mye spytt i munnen.

Kl. 23.39:
Så viser det seg at nordisk boikott av ESC Junior for å være for alvorlig og konkurranseorientert, ikke har hatt noen betydning. De holder fortsatt på, mens vi dyrker frem nye generasjoner av Markus og Martinus i ulike versjoner. Jeg tror M og M kunne kicka ass på bittesmå østeuropeiske sangskolerte smårips, så det er litt synd at vi har valgt å sulle rundt for oss selv.

Nå kjører vi gjennom alle sangene enda en gang. Tro om jeg har mer M&C i kjøleskapet.

Kl. 23.45:
Jamala var irriterende i fjor, og dette året har ikke gjort det bedre. Pausenummeret har til og med stjålet animasjonene som Måns brukte som bakgrunn da han vant. Ufint, Jamala.

Og mens jeg sitter her og taster, viser det seg at det har vært en hooligan på scenen uten at jeg har lagt merke til det! Jeg må spole.

Kl. 23.48:
Ville du kjent igjen han derre Sand som er sjef for dette om du møtte ham på gaten? Ikke jeg heller. Her tror jeg vi kunne tjent på å bygge ham opp litt mer for å styrke Norges posisjon i denne konkurransen. Jeg kan lage en liten plan for dette hvis dere vil, NRK. Dritbillig, ass.

Kl. 23.54:
Så er vi i gang med avstemming, og her kan det så langt virke som at alle presentatørene har fått trussel om pisking og kattungeavlivning om de ikke følger manuskript og avleverer poengene uten smalltalk og nypuggede fraser på språket til vertslandet.

I mellomtiden stemmes det, og vi får et og annet poeng og det er stas. Småguttene i Portugal og Bulgaria ligger bra an.

Kl. 00.00:
Danmark gir Sverige 12 poeng, og Finland gir oss 1 poeng og 12 til Sverige. Nå må vi vel slutte å kritisere østeuropeerne for å stemme på landene i nærheten av dem selv når vi er akkurat like nabo-nepotistisk selv?

Kl. 00.00:
Gresk poengpresentatør i hvit smoking, svart skjorte og oppbrettede ermer gir 12 poeng til Kyprus. Ingenting av dette er sjokkerende, men det behøver likevel ikke bety at vi trenger å like det.

Kl. 00.10:
Til neste år må han derre Sand huske å skrive i telefaksen som går ut til hele Eurovisionunionen at det å være poengpresentatør ikke må oppfattes som en audition for å bli sanger, gjøgler, standupkomiker eller programleder.

Kl. 00.12:
Brünhilde i lærfutteral gir oss 12 poeng! Takk, Tyskland!

Kl. 00.15:
Det fine med å være medlem av et boyband som f.eks. Westlife, er at når karrieren er over, kan du bli poengpresentatør i ESC. 1 time pr. år - nice job if you can get it.

Det irriterer meg litt at Sverige ligger foran oss. Jeg liker ikke å bli slått av Sverige.

Kl. 00.20:
Alle poengpresentatørene har røde kjoler. Drikkeleken vår var om røde kjoler, var den ikke?

Kl. 00.21:
Storbritannia gadd ikke å gi oss poeng. Lykke til med forhandlingene med EØS, suckers!

Kl. 00.25:
Nå kjem det vi ikke kæinn. Vi skal gi vanlige velgere makt gjennom en gigantisk folkeavstemning. Dette kan umulig gå bra. Eventuelt kommer Romania bakfra i et sykt opphentingsforsøk som ingen har forutsett og derfor ingen kan stoppe. Jodling skal forandre verden i 2017!

Kl. 00.30:
Da er det avgjort at Sverige ikke vinner. Det er det viktigste. Vi må holde svenskene på plass bak kaffedisken og ikke la dem få tro at de kan ta den pene huden og de fine Tiger-dressene med seg ut i verden og tjene penger på dem.

Kl. 00.35:
Og der er det avgjort. Portugal, Steinerskolen, vâr nattklubbsang fra mellomkrigstiden, dårlig skjeggvekst og manbun har vunnet - og på tross av alt dette, synes jeg det er strålende!

Kl. 00.38:
Salvador mener at musikk skal handle om følelser og innhold. Hippie.

Kl. 00.42:
Dette er for dere 70-tallskids: La dere merke til introen på seks toner som er, på én tone nær, kliss likt kjenningsmelodien til Helmer & Sigurdson?

Kl. 00.46:
Da er det ikke mer å melde herfra. Portugal har skrevet MGP-historie, flaska er tom, fryseelementet er tint og jeg gremmer meg over at jeg gikk glipp av han med rompa under pauseinnslaget. Pass på dere selv og datamaskinene deres, tudelu og nattinatt!