Da jeg fløy Ryan Air

For to år siden måtte jeg til Alicante for å delta på et seminar med en kunde. Jeg hadde det travelt og ville fortest mulig ut og inn, og da fantes det ikke noe alternativ til å dra fra Rygge. 

Som sagt så gjort. Jeg satt meg på en flybuss og ankom Rygge. Etter to øl kom jeg meg ombord på flyet, men bare for å oppdage at jeg hadde ingenting å lese på. Dermed ble det å ta frem iPaden og prøve å skrive en form for logg for å få tiden til å gå. Jeg trodde disse notatene hadde forsvunnet med tiden, men nå har de jommen meg dukket opp som fra en fjern sky. 

Usensurert, rett fra blokka og akkurat slik det skjedde, kommer her....

Tre timer med Ryan Air

Soundtrack: Billy Joel

And we hung on to each other

Like brother to brother

We promised our mothers we'd write

Cause we would all go down together

Klokken er 20.30, vi er på vei fra Rygge til Alicante, kapteinen har slått av "fest setebeltet"-skiltet og det er ikke mye annet å gjøre enn å vente på å få bestille to Heineken og en boks Pringles.

Men la oss skru klokken 30 minutter tilbake i tid. Jeg har forstått at Ryan Air-flyvninger er noe for seg selv. I kveld viser det seg at vi har en deltaker i spansk mesterskap i hurtigfremføring av "velkommen om bord og nå skal vi fortelle deg et og annet om hva som skjer før vi kræsjer og du dør"-talen. Kveldens deltaker heter - la oss si David - for det er det eneste mannskapsnavnet som er mulig å oppfatte i en fascinerende tirade som er umiskjennelig spansk, men fullstendig blottet for tonefall. 

Det spanske mesterskapet i hurtiglesing er likevel markedsført bra, og det kan virke som at det både konkurreres i hurtiglesing OG i gjennomføring av instruksjoner med dertilhørende korrekt publikumsatferd. Underveis i Davids rekordforsøk, og her er det et poeng å nevne at flyet består 50/50 av norske trygdeflyktninger og spanske arbeidsinnvandrere på vei hjem på høstferie, skjer noe som mest minner om en patriotisk bølge. Spanjolene kaster seg resolutt over medpassasjerer som har somlet ørlite med å slå opp bordet og rette opp seteryggen. Det rives og slites i armer, bord, bein, seter og setebelter, og ved hjelp av dette borgervernet av et sikkerhetskorps, kan David avslutte sin planlagte sikkerhetsbelæring. 

Siste punkt på listen handler om hva som skjer "in the unlikely event of an emergency landing on the sea", og her er det jeg hører et ørlite snøft.

Når man går inn i et vaskeekte Ryan Air-fly får man nemlig umiddelbart en følelse av å befinne seg i bunnen av en livbåt fra et subseaskip i Nordsjøen. Interiøret er i overveldende, påtrengende gul plastikk der man er hos andre flyselskap er vant til å finne polstret tekstilinteriør i passe glade og harmoniske farver. Hos Ryan Air tenker man annerledes: "Bare bli vant til livbåtfølelsen, for det er fort der dere havner". Davids knapt merkbare snøft forteller meg at jeg kan ha rett i min mistanke. Når vi kræsjer og flyet brenner kommer ikke de fine livvestene med fløyte og manuelt blåserør til å hjelpe oss det aller minste.  

Vi kommer til å bli dekket av smeltet, knallgul plast i løpet av to øyeblikk. Huden min kommer til å bli dritstygg, og så dør jeg.

You may be right,

I may be crazy

But it just might be a lunatic you're looking for

Turn of the light

Don't try to save me

Ryan Air har et utrolig omfangsrikt tilbud av mat, snacks og drikkevarer. Det er så stort at det virker å være komplett uforutsigbart hva passasjerene kan tenkes å bestille. David er trillevognansvarlig og har med seg en ung medhjelper som likner ikke så rent lite på den unge, britiske stuperen i den knøttlille badebuksen som kom ut av skapet her i sommer. De arbeider seg sakte nedover midtgangen, og for hver seterad gjentar mønsteret seg: Passasjerer ber om etellerannet, David eller stupegutten nikker alvorlig og viser de har forstått bestillingen. Så åpner de en tilfeldig skuff eller skapdør i trillevognen og titter forhåpningsfullt inn. For så å riste umerkelig på hodet, trykke på "tillkalle-flyvertinne"-knappen og så gestikulere noe til kollegaen som holder til helt bakerst i flyet. Denne kollegaen kommer så ruslende i et møysommelig tempo og overleverer det som for Ryan Air tydeligvis er aparte, lite omsettelige varer som cola, kaffe, Pringles og en og annen vannflaske.

Det er et fascinerende teater, og etter bare tre kvarter har de kommet så langt som til rad 9. Jeg bestiller to Heineken og 1 Pringlesboks, og noe merkelig skjer. Jeg ser David åpne en skuff som smekkfull av Heineken-bokser hvorpå han rister ulykkelig på hodet og ber stupegutten gå og hente "Dos 'Eineken." Stupegutt har sett det samme som meg, og ser uforstående og ikke så lite forvirret på David som gjentar "Dos 'Eineken", litt mer utålmodig denne gangen og junior må lunte bak i kjøkkenet og hente øl. Dette er en form for manndomsprøve i flyvertyrket, skjønner jeg, og tenker litt mer på hvor stygg jeg kommer til å bli av smeltet, gul plast.

You have no scars on your face

And you can not handle pressure

- Nei, vetterehva! Dette er ting jeg bare har hørt om og avskrevet som løse og ondsinnede rykter,, men det et altså slik at de selger skrapelodd ombord. David deltar også i skrapeloddgrenen i hurtighøyttaling, og sender deretter den aller minst sjarmerende flyvertinnen nedover midtgangen. Etter rad fem begynner hun å jogge for å få slutt på ydmykelsen som ligger i at ingen gidder å kjøpe lodd. Når hun kommer frem til rad 9 der jeg altså sitter, løper hun så fort hun bare makter. Et lite øyeblikk vurderer jeg å spenne beinkrok på henne for å se hvor høyt i kabinen hun kommer til å flakse før hun lander, for så å konstatere at ydmykelsen faktisk ikke kan bli verre enn den var før hun snublet.

Jeg spenner ikke bein på folk som har det fælt. Men det er fristende, og Ryan Air har på sett og vis lagt tilrette for det.

Intermezzo:

- Oj, blond dame med tykk hals og solbriller sjangler opp langs midtgangen i retning toalettet. Jeg gjetter Baileys. Kanskje hvitvin, men mest sannsynlig Baileys. Nå tror jeg Bailey vil videre, det er på tide at deres veier skilles. Hun blir på toalettet en god stund.

You're only human

Allowed to make your share of mistakes

Klokken er 21.45. Det er en time igjen til landing i Alicante. Med oss ombord har vi altså spanjoler og nordmenn, men også en god porsjon øst-europeere, en og annen svenske, noen udefinerbare østasiater og to seterader foran meg har en mann i 50-årsalderen brukt to timer på å lese Romerikes Blad. 

Jeg har i en periode på nesten åtte år hatt en jobb som innebar å lese Romerikes Blad. Jeg har aldri klart å bruke mer enn 15 minutter, selv ikke når det har vært lørdagsutgave og firesiders portrettintervju med folk jeg kjenner. Ombord på Ryan Air-fly går alt saktere, også lesehastigheten. Ved siden av meg sitter et polsk par der fru Middelaldrende Polakk har tilbrakt siste time med å stirre på et bilde av Megan Fox' tommelfingre i et polsk sladderblad. Selv skal jeg på et møte som er berammet å vare i fire timer. Hvis det møtet følger Ryan Air-tid, kan jeg belage meg på en 12-timers seminarøkt.  

Who know how much further we'll go on

Maybe I'll be sorry when it's gone

Nå skal David selge godlukt. Han har selv satt sammen salgsvognen, og kjente logoer som Boss, Armani og Calvin Klein er godt eksponert. David er ingen liten tosk og vet at selv om halve flyet er spanjoler i 30-årene som skal hjem til La Mama og få tortillas og gazpacho, består resten av flyet av nordmenn. David har en mastergrad i makroøkonomi og en halvskrevet doktoravhandling om den nordiske modellen i baklomma, og vet at luksusartikler - DET liker nordmenn, og har attpåtil råd til dem.

Han går sakte ned midtgangen og prøver å fange blikket til passasjerene, men de har forlengst sovnet eller befinner seg i ivrig, lett bedugget samtale med den som tilfeldigvis måtte befinne seg nærmest. David passerer nå rad 9 og har ikke solgt noe. Jeg tør ikke snu meg for å se hvordan det går videre med ham i resten av flyet. Vi skal snart lande, og jeg skal sannsynligvis ikke fly Ryan Air igjen.

I don't need you to worry for me 

'cause I'm allright

I don't want you to tell me

It's time to go home

Flyet lander. Det applauderes. Heldigvis bare 20 timer til jeg skal hjem. Da skal jeg fly SAS og lande på Gardermoen.